Det er lett å argumentere for at Afghanistan styrer mot en ny avgrunn, en ny borgerkrig. Sikkerheten er dårligere i den urolig Helmand-provinsen nå enn i 2006, da britene og amerikanerne kom dit med tusenvis av soldater, sa president Hamid Karzai i et intervju med avisa The Guardian i går.
- LES:
Er alt svart?
Sikkerheten er definitivt dårligere i den «norske» Faryab-provinsen i nord, sammenliknet med årene like før norske, latviske og amerikanske styrker kom dit for å hjelpe.
Taliban har parallelle «guvernører» og «dommere» på mange nivåer rundt omkring i provinsene. Korrupsjonen blir bare verre, og svekker folks tillit til president og myndighetspersoner.
Ingen kan forutsi hvor Afghanistan er om fem år, men det finnes også lyspunkter utover jenteskoler og vaksineprogram. En voksende afghansk middelklasse har mer enn sine motorsykler og bilder å tape på en ny borgerkrig. Mange har begynt å drømme om at deres barn får det virkelig bedre enn dem selv.
En del av dem har fått hjelp på veien av bistandsmidler fra Norge og andre vestlige land. Masse penger forsvinner i korrupsjon langs veien, men mye kommer også fram.
Talibans øverste leder, mulla Omar, tilbød i sin kunngjøring i forbindelse med Eid-høytiden i fjor å dele på makten. Han sa også at han ikke er interessert i noen borgerkrig og ga uttrykk for at rettighetene for både kvinner, menn og alle landets folkegrupper ville bli garantert.
Noen vil si at det er tullete å ta det Taliban sier på alvor, men det kan hende det ligger dype interesser bak.
FØLG DEBATTEN:
Fred mulig
De fleste Taliban-medlemmer er pashtunerne, og presidenten er pashtuner. Men store deler av forsvaret består og kontrolleres av usbekere og tadsjikere, folkegrupper som tidligere var forent i Nordalliansen og kjempet mot pashtunerne.
I en alles krig mot alle etter at NATOs kampstyrker er ute, er det langt fra sikkert at Taliban militært sett vil være den sterkeste part.
- LES:
For dem er det trolig mer å hente i fredsforhandlinger med amerikanere og afghanske myndigheter nå enn etter flere år med en ny, blodig borgerkrig. Men for øyeblikket er det mye som står i veien for en avtale.
Taliban ønsker å åpne et representasjonskontor i Qatars hovedstad, Doha. Det støttes av USA og den afghanske presidenten. Men Karzai setter som betingelse at Taliban ikke begrenser seg til å snakke med amerikanerne, men også forhandler direkte med afghanske myndigheter.
Talibans talsmann sa nylig at politikken med ikke å snakke med Karzai-regjeringen står fast. Men allerede i fjor sa presidenten i et intervju med NRK at det trass i Talibans harde linje utad, er kontakt mellom representanter for opprørsbevegelsen og myndighetene.
- LES:
En av utfordringene nå er kanskje heller å koordinere alle forsøkene på å trekke Taliban inn i forhandlinger.
Ifølge nyhetsbyrået Associated Press er representanter for flere titalls land involvert i til dels kryssende initiativ. Men det viktige er at i alle fall deler av Talibans ledelse ikke ønsker å lukke døra for en forhandlingsløsning.
- FØLG DEBATTEN:
Hvorfor fortsette å hjelpe
Norge har brukt over 10 milliarder kroner på å sende norske soldater til Afghanistan. I tillegg kommer 750 årlige millioner til sivile formål bare siden 2008.
- LES:
Sikkerheten i Faryab-provinsen var dårligere da de norske styrkene trakk seg ut i oktober i fjor enn da de kom. Men er løsningen å bare stenge døra bak seg og gå?
Hva om samtlige land gjorde nettopp det? President Karzai sender selv tvisynte signaler når det gjelder betydningen av internasjonalt nærvær.
– Volden vil minske når de utenlandske soldatene forsvinner, sa han i gårsdagens intervju med The Guardian.
For et knapt år siden ga han beskjed om at alle utenlandske styrker skulle ut av landsbyene. De provoserer lokalbefolkningen og svekker regjeringens troverdighet som herrer i eget hus. Men Karzai sier i det samme intervjuet at det er utopisk å tenke seg at regjeringen overlever uten noe vestlig militær og økonomisk hjelp etter at NATO-styrkenes engasjement utløper i 2014.
Så hva er da det optimale?
Nok utenlandsk hjelp til at de afghanske styrkene og myndighetene blir i stand til å dra hovedlasset, men ikke så mange og så synlige militære til at de provoserer og ødelegger for den afghanske regjeringen.
Så er det sivilsamfunnet. Det er så utrolig lett å finne eksempler på feilsatsinger og korrupsjon i forbindelse med bistanden. Men når «vi» først er kommet, så har de vestlige land en forpliktelse til å følge opp.
Det er skapt enorme forventninger hos millioner av mennesker som følge av innsatsen fra statlige og ikke-statlige institusjoner i vestlige land.
Opprør og revolusjoner starter sjelden blant de fattigste, oftere blant folk som er på vei opp og ikke får innfridd sine forventninger om et bedre liv.
Derfor er det riktig å fortsette å støtte Afghanistan. Morgendagens avtale sikrer 750 statlige millioner til Afghanistan hvert år til og med 2017. Afghanerne har til gjengjeld forpliktet seg til å bekjempe korrupsjon og jobbe for «godt styresett».
Hamid Karzai går av som president i 2014. Verken han eller andre kan love en slutt på krigen. Krisene og utfordringene står i kø.
Men vi har allerede blandet oss i deres saker, og det er både et spørsmål om egeninteresse og moralsk forpliktelse når vi fortsetter støtten, tross risikoen for tilbakeslag.
