Hopp til innhold
Kronikk

Vi kan løse lakseknuten!

Løsningen på problemene med oppdrettslaksen er enkel: Ta i bruk den teknologien som finnes. Men det krever en politisk ledelse som tør å stille krav. Kanskje er det på tide at oppdrettsmillionær Lisbeth Berg-Hansen forlater statsrådstolen?

Mette-Marit laks

Laksen er Norges desidert viktigste husdyr og promoteres av både kongehus og diplomatkorps, men det er store problemer knyttet til både miljø og matsikkerhet. Løsningen er å ta i bruk den teknologien som finnes, skriver fagsjef i villaksorganisasjonen Norske lakseelver, Erik Sterud, i denne kronikken. På bildet ser vi Kronprinsesse Mette-Marit som får en time i laksfiletering på Hotel Shangri-La i Jakarta i Indonesia i november i fjor.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Vi er inne i en mediedebatt om helserisikoen versus helsegevinsten ved å spise oppdrettslaks. Forrige gang oppdrettslaksen sto i søkelyset var for fire måneder siden da stjernerestauranten Maaemo sa at oppdrettslaksen verken var god eller bærekraftig produsert.

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen, som selv er oppdrettsmillionær, stilte da i Dagsnytt 18 og avviste blankt alle kritiske spørsmål om oppdrettslaksen. Begrunnelsen var at laksen er folks hverdagsmat og at barna forteller henne at de elsker rosa fisk. Heller ikke ville hun snakke om oppdrettsnæringens miljøutfordringer knyttet til lakselus og rømt oppdrettslaks, fordi «det er en annen diskusjon».

Kunnskap og kritikk

Men! Vi vet at barn er glade i rosa fisk; vi vet at laksen er Norges desidert viktigste husdyr; vi vet at dette har gjort laksen til hverdagsmat, som promoteres av både kongehus og diplomatkorps; vi vet at totalmengden villfisk som importeres til Norge som laksefôr overstiger den mengden laks som sendes motsatt vei; vi vet at det er mulig å rense laksefôret for miljøgifter så laksen blir mindre giftig; vi vet at mengden villaks som kommer opp i elvene våre for å gyte har blitt halvert i løpet av de siste 30 år; vi vet at det i snitt rømmer flere hundre tusen oppdrettslaks hvert år; vi vet at oppdrettslaksen smitter villaksen med dødelige mengder lakselus; og vi ser at Riksrevisjonen mener veksten i norsk oppdrettsindustri har vært i strid med Stortingets miljøforutsetninger.

Vi vet at barn er glade i rosa fisk; vi vet at det er mulig å rense laksefôret for miljøgifter så laksen blir mindre giftig; vi vet at det i snitt rømmer flere hundre tusen oppdrettslaks hvert år; vi vet at oppdrettslaksen smitter villaksen med dødelige mengder lakselus…

Erik Sterud, fagsjef i Norske lakseelver

Er det ikke nettopp på bakgrunn av all denne kunnskap at vi skal stille kritiske spørsmål? Er det ikke nettopp da myndighetene må ta en diskusjon med «samfunnet» for å bli enige om hva slags oppdrettsindustri vi vil ha, hvilke negative effekter vi kan akseptere og hvilke i ikke kan akseptere?

I en fersk stortingsmelding om sjømatindustriens fremtid fremhever regjeringen behovet for å løse miljøproblemene ved lakseoppdrett for å beskytte våre ville bestander av laksefisk. Det skal regjeringen ha ros for.

Samtidig åpner den for å droppe miljøtiltak i oppdrettsindustrien, dersom samfunnsinteressene knyttet oppdrett veier tyngre enn hensynet til villaksen. Med dette inviterer regjeringen heldigvis til en bred diskusjon om norsk lakseproduksjon versus miljøvern og mattrygghet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Den største utfordringen

Oppdrettsindustriens største miljøutfordringer heter lakselus og rømt oppdrettslaks. Lakselus er en parasitt som spiser av huden til både oppdrettslaks og villaks. Nå har det blitt så mange oppdrettsanlegg langs kysten at mengden lakselus i sjøen har blitt altfor stor. Mange av de ville laksungene får på seg så mye lakselus at de dør. Resultatet er at færre laks vender tilbake til elvene for å gyte. Oppdrettslaksen er avlet frem for å mestre livet i en oppdrettsmerd. Når den rømmer og gyter sammen med villaksen, endres bestandene av villaks gradvis. Dette har pågått i så mange år at forskerne nå ser at laksen i mange elver har blitt forandret.

Det er mangel på tette vegger som gjør at parasitter, bakterier og virus bokstavelig talt flyter fritt mellom oppdrettsfisk og villfisk.

Erik Sterud, fagsjef i Norske lakseelver

Disse miljøproblemene er direkte koblet til dagens rådende oppdrettsteknologi, der laksen holdes i enorme notposer (merder) som vannet fritt strømmer gjennom. Det er når de sårbare nøtene revner at laksen stikker av, og det er mangel på tette vegger som gjør at parasitter, bakterier og virus bokstavelig talt flyter fritt mellom oppdrettsfisk og villfisk.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Den gordiske knutens løsning

Heldigvis finnes det teknologiske løsninger på både luseproblemet, rømmingsproblemet og problemet med miljøgifter i oppdrettslaksen. Det er svært gledelig at Marine Harvest i disse dager setter ut sin første fullskala flytende lukkede oppdrettstank. Det er store forventninger til at dette er den teknologiske løsningen som vil gjøre det mulig å holde laksen inne og lakselusa ute, så villaksen får tilbake sine naturlige levevilkår.

Villaksinteressene ønsker å fjerne miljøtruslene. Konsumentene ønsker at laksen skal være sunnest mulig. Oppdrettsindustrien ønsker å vokse, men de får ikke lov fordi miljøproblemene er for store. Løsningen er enkel – ta i bruk den teknologien som finnes.

Erik Sterud, fagsjef i Norske lakseelver

Samtidig hører vi fra oppdrettsindustrien at man faktisk har gode teknologiske løsninger også for å fjerne giftstoffer fra laksefôret, og dermed fra folks hverdagsmat. Burde vi ikke da kunne forvente at landets desidert største matindustri har et langt høyere kvalitetsmål enn at maten de lager skal ligge under maksimalt tillatte giftinnhold?
Villaksinteressene ønsker å fjerne miljøtruslene fra oppdrettsindustrien.

Konsumentene av oppdrettslaks ønsker at laksen de spiser skal være sunnest mulig og ikke bare sunn nok. Oppdrettsindustrien ønsker å vokse, men de får ikke lov fordi miljøproblemene de forårsaker er for store. Løsningen på denne gordiske knuten er enkel – ta i bruk den teknologien som finnes. I bærekraftssammenheng gjelder evighetens perspektiv. For oppdrettsmilliardærene strekker dessverre ikke perspektivet seg lenger enn til neste kvartalsrapport, og derfor kvier de seg for en teknologisk revolusjon som på kort sikt vil medføre utgifter. Derfor er det viktig at vi har en politisk ledelse som tør å stille de nødvendige krav.

Kanskje er det på tide at oppdrettsmillionæren i statsrådstolen i Fiskeri- og kystdepartementet blir byttet ut?