Torsdag presenterte VG Jørgen Jægers roman Ridderkorset, der han blant annet skriver om en drapsmistenkt statsminister han kaller Jens Stoltenberg. Avisen reiser en rekke spørsmål om bruken av virkelige (og kjente) mennesker som romanfigurer og spør om Jæger har gått for langt. Mellom linjene antydes det at det han skriver er uetisk, umoralsk, feil, dumt, slemt, forkastelig og så videre. Så kommer det obligatoriske oppfølgingsspørsmålet: Bør det settes en grense?
Først det opplagte: Nei, det verken kan eller bør settes en grense. Men hvis noen insisterer: Hvor skal grensen i så fall gå?
Hva og hvem er innenfor?
I Jægers bok er det både drap og voldtekt og Jens Stoltenberg. Hvis drap og voldtekt er utenfor grensen, hva er da innenfor? Korrupsjon? Sniking? Snyting? Er det da greit at Erlend Loe i Fvonk presenterer Jens Stoltenberg som en mann som skjuler seg bak et løsskjegg, er periodevis sykmeldt og lei av både samfunnsliv og politikk?
Og hvis bruken av Jens Stoltenberg er utenfor grensen, hvem er da innenfor? Knut Olav Åmås, Dagrun Eriksen, Per Sandberg? Er det greit at Ingvar Ambjørnsen i Elling fremstiller Gro Harlem Brundtland som sexsymbol for en tidligere psykiatrisk pasient? Er det greit at Ørjan N. Karlsson i Gerhardsens testamente skriver at Thorbjørn Jagland faller i det øyeblikket han skal kunngjøre hvem som får Nobels fredspris? (Thorbjørn Jagland syns antagelig at det som skjer med den fiktive utgaven av ham der, er hakket verre enn om han skulle bli en romanfigur som mistenkes for drap).
SE OGSÅ: Forfatter Jørgen Jæger på «Aktuelt»
Forfatteren setter grensen
Er det kanskje bare greit med døde politikere og ugreit med alle som fortsatt lever? Jon Michelet skriver om Trygve Lie, mens Frode Grytten skriver om Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Oscar Torp. (Grytten påstår riktignok at alle tre fortsatt lever, men likevel). Ørjan N. Karlsson skriver om Haakon Lie, Jens Christian Hauge og Einar Gerhardsen. Er det greit? (Rune Gerhardsen synes uansett ikke det er greit at noen skriver om Einar Gerhardsen hvis det ikke er Rune Gerhardsen som gjør det selv).
Å sette en grense i en roman er altså like umulig som å sette en grense under vann. Alt må i utgangspunktet være greit. Alt må i prinsippet være tillatt. Så bør naturligvis alle som vil vurdere bruken av virkelige personer i romaner se det i sammenheng med plott, vinkling, grep og sjanger, ikke bare utfra om romanen handler om vold, voldtekt og eventuelt Jens Stoltenberg.
Forutsetningen er at forfatteren bruker hodet og hjertet, sier Ingvar Ambjørnsen til VG. Vi skal heller ikke se bort fra at de fleste forfattere mens de skriver vurderer både juridiske, litterære og etiske problemstillinger og setter en eventuell grense i sitt eget hode.
Men lett er det ikke.
HØR OGSÅ: Anders Heger og Ørjan N. Karlsson om Ridderkorset på Dagsnytt atten
Mine fiktive drapsmistanker
I mine bøker har jeg også med en statsminister jeg kaller Jens Stoltenberg. Min Jens Stoltenberg blir riktignok bare mistenkt for å være en spilleavhengig bilsportsentusiast, men kanskje gikk jeg likevel for langt da jeg i Kongepudler (2006) gjorde ham til visegeneralsekretær i FN med hovedansvar for globale klimautslipp.
Jeg har også litt dårlig samvittighet for at jeg framstilte Bjarne Håkon Hanssen som en pompøs og opportunistisk karriérejeger, Martin Kolberg som en humørløs intrigemaker og løgner og Øystein Stray Spetalen som en arrogant, fanatisk og sprutgal sosialisthater.
Jeg har også prøvd meg i drapsmistankesjangeren. I Mordet på Anonym blir karakterer som heter Bjørn Rune Gjelsten, Arne Strand, Jan Bøhler, Trond Giske, Ari Behn, Kjetil Try, Christian Ringnes og Trine Skei Grande drapsmistenkte.
På samme måte som Jørgen Jæger frikjenner Jens Stoltenberg i sin bok, blir også alle de drapsmistenkte frikjent i min bok. Jeg fikk likevel ikke noe oppslag i VG om de uhyrlige mistankene jeg skrev om (enda personene var mange flere og noen av dem ganske kjent).
Det er utrolig hvor mye man kommer unna med hvis man bare sier at det er satire og humoristisk ment.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Spørre om lov?
VG spør også om det kanskje kunne være en fordel om forfattere informerte personer de vil «bruke» på forhånd. Det hadde blitt artig.
La oss si at jeg skulle skrive om en tidligere systemkritisk og fly forbannet opposisjonspolitiker som ble en systemlojal og mild finansminister. Jeg kunne for eksempel kalle henne Siv Jensen. Jeg kunne la denne karakteren teipe igjen kjeften på en pottesur, PR-kåt, og utdatert tidligere partileder. Jeg kunne kalle ham Carl I. Hagen. Så kunne jeg la henne binde hendene og føttene hans og deretter løfte ham opp i båten sin, der hun kunne binde kjettinger med betongblokker til kroppen hans for så å dumpe ham midt i Oslofjorden. Drapsmistanke så det holder der, altså.
Skulle jeg da ha ringt den virkelige Siv Jensen og varslet henne om at jeg ville skrive dette? Og hvis hun hadde sagt at vet du hva, nå ble jeg dypt sjokkert og dette får du ikke lov til å skrive, hva skulle jeg da ha gjort? Kanskje hun hadde presset meg til å skrive en helt annen bok. Jeg mener, hun er tross alt finansminister.
Hva så med Jørgen Jæger? Burde han ha skrevet sin roman annerledes? Kanskje, hvis han ikke ville ha oppmerksomhet. Hadde han kalt den fiktive statsministeren sin Erik Johansen, ville ikke VG ha skrevet noe om boka i det hele tatt. Han kunne ha kalt statsministeren Jan Kryenfjell, men da hadde han fått et (litt mindre) oppslag, der han ble beskyldt for å prøve å dekke til at det egentlig er Jens Stoltenberg han mener.
Det beste hadde nok vært at han skrev boka anonymt. Da ville VG bare vært opptatt av hvem som hadde skrevet romanen og ikke brydd seg om innholdet.
VGs oppslag
Når det gjelder VGs presentasjon av saken, svikter det elementært på det tabloidfaglige området. Forsiden utnytter ikke sakens potensial. Der står «Forfattere kritiserer bruk av Stoltenberg» med liten skrift øverst, mens «Mistenkt for drap i ny krimbok» står i store bokstaver over halve siden sammen med Jens Stoltenbergs bekymrede ansikt. VG skulle naturligvis ha brukt et bilde av Jens Stoltenberg over hele forsiden, med tittelen «Mistenkt for drap» ved siden av og «i en ny krimbok» med liten skrift nederst.
Oppslaget inne i avisen er proffere. Der er ansiktet til Jens Stoltenberg i full størrelse på den ene siden, mens det på den andre siden står i seks centimeter høye bokstaver: «DRAP OG VOLDTEKT» Over dette med liten skrift står det «Stoltenberg blir romanfigur: Mistenkt for».
Nederst på siden står Ingvar Ambjørnsens anmeldelse av Ridderkorset. Tittelen på anmeldelsen oppsummerer samtidig også hva hele denne saken dreier seg om: «Helt grei underholdning».
Per Kristiansen har som «Anonym» gitt ut romantetralogien Kongepudler (2006), Kinderegg-effekten (2007), Klassekamerater (2009) og Mordet på Anonym (2011) med persongalleri fra den virkelige norske offentligheten.
