Vendepunkt for Ap?

Arbeiderpartiet har surfet på en medgangsbølge med rekordhøye tall i målingene og en flyt der tilsynelatende alt lykkes. Det endret seg etter høstens budsjett, som var en omdømmemessig katastrofe for regjeringen. Nå kommer angrepsbølgen med tyngdekraftens lovmessighet fra medier og politiske konkurrenter.

Dette skiftet innebærer at Arbeiderpartiet fra nå av like mye er et potensielt maktparti som et opposisjonsparti med relativt lett spill.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Mange og tydelige valg

Men først et kjapt tilbakeblikk. Partiets framgang er ikke utelukkende et resultat av «borgerlig kaos».

Det er en, riktignok noe udefinert, aura av fornyelse som er skapt rundt partiet. Jonas Gahr Støre er, tross sin ukonvensjonelle AP-bakgrunn og seminaraktige tilnærming, en populær politiker. En politiker som inngir tillit. Som folk ser for seg som statsminister med samme selvfølgelighet som forgjengeren Jens.

Slik jeg leser Støres inntreden på partitoppen har han også gjort mange tydelige valg. Han har rekruttert ukonvensjonelt, for eksempel rådgiveren Jonas Bals med bakgrunn som fagforeningsaktivist og historiker. Det samme kan sies for valget av Marianne Martinsen, ung finanspolitiker med en annen profil enn tradisjonalister som Karl Eirik Schjøtt Pedersen og Sigbjørn Johnsen.

Jonas Gahr Støre har i sin egen profilbygging arbeidet bevisst for å dempe imaget som en velstående Høyre-mann i AP-drakt ved å bygge bånd til fagbevegelsen og AUF, ta trikken og spise matpakke. I det hele tatt – det er en aktiv vilje til fornyelse etter en regjeringsperiode der mye gikk på autopilot mot slutten.

Nå begynner den vanskelige jobben

Men det er nå den vanskelige jobben begynner. Den som går ut på å veksle stor oppslutning inn i faktiske stemmer, slik at Arbeiderpartiet kan vinne tilbake en eller to av storbyene. Slik at partiet i 2017 kan overta regjeringsmakten. Det er det partiet og Jonas Gahr Støre vil bli målt på. Ikke gode galluptall i 2015.

Angrepene kommer, både mot politikk og mot person. Asylbarnsaken viser at ikke alt Støre tar i blir til gull. Når fasiten nå foreligger, tror jeg partiet selv innser at det var en politisk tabbe av dem å tviholde på den gamle politiske linjen helt til det siste. Både når det gjelder formuleringen om å fortsatt prioritere lengeværende barn for tvangsutsendelse, og å definere en ny behandling av sakene fra i høst som et problem, fordi en ikke vil gi lover og forskrifter tilbakevirkende kraft. Som et ekko av Siv Jensen.

Den argumentasjonen Støre nå lander på, at den rødgrønne regjeringen også ville ha revurdert sin politikk når det gjaldt lengeværende barn, og at å gi lover tilbakevirkende kraft ikke er noe problem, kunne partiet uten problemer ha kommunisert fra starten. I dagens «Politisk kvarter» måtte Støre indirekte vedgå at de tok feil. «Standpunkter utvikler seg», var formuleringen.

Kommentaren fortsetter under videoklippet.

Håndteringen av asylsaken ga medier og politiske motstandere et angrepspunkt som i praksis stjal dagsorden fra partiets egen opptakt til helgens landsmøte.

Vil ha debatten inn i et annet spor

Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet vil nemlig ha konfliktlinjene og debatten inn i et annet spor. Inn i den klassiske venstre høyre aksen. De vil ha vinkler som Dagbladets oppslag om at velferdsstaten bygges ned av Solberg-regjeringen. Eller debatt om kommuneøkonomi som strupes av formuesskattelette til de rikeste. Eller om uthuling av arbeidslivets grunnlov ved å åpne for midlertidige ansettelser.

Arbeiderpartiet opererer ikke i et politisk vakuum. En selvfølgelighet, men det illustreres av nettopp asylbarnsaken. Venstreleder Trine Skei Grandes hardkjør mot Arbeiderpartiet som det mest restriktive innvandringspartiet er også et forsøk på å legitimere Venstres krevende balansegang som samarbeidsparti for en regjering der Frp er medlem. For Fremskrittspartiet er innvandringskritikk en så viktig del av deres identitet at refleksen er å skryte av at asyltilstrømningen til Norge går ned. For å legitimere et samarbeid med Frp må Venstre på dette området – som på de fleste andre områder – vise at å søke samarbeid med Arbeiderpartiet ikke er noen løsning. De er «enda verre».

Angrepene på Jonas Gahr Støres person fra Høyre og Frps parlamentariske ledere i Dagens Næringsliv, for dobbeltmoral, er av en annen kategori. De går ikke på partiets politikk, men på de personlige valg Støre og hans familie har gjort. Den typen oppslag kan muligens vekke til live Støres kritikere som vil framstille ham som en person uten røtter i arbeiderbevegelsen, men risikerer også å få motsatt effekt. De kan snarere skape sympati enn antipati, noe som vil slå tilbake på kritikerne.

Varslet nyhet om kvoteflyktninger

Jonas Gahr Støre hadde på forhånd bygd opp spenning til innholdet i talen. Særlig på området flyktningpolitikk, der kritikken som har oppstått omkring asylbarna var bakteppet. At han ønsker å ta imot 10 000 kvoteflyktninger fra Syria i år og neste år, var med andre ord en varslet nyhet.

Nivået på 5000 i år og neste år er full innfrielse av AUFs krav til landsmøtet, og var det eneste momentet i talen som utløste jubel og trampeklapp i salen. Det gryende asylopprøret i partiet fikk dermed innfridd sitt hovedkrav. Ingenting tyder på at saken trappes ytterligere opp på landsmøtet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Det som blir spennende videre er hvordan saken håndteres av samarbeidspartiene og regjeringen. I Høyre og Frp er det skepsis mot forslaget, fordi det allerede nå er 5000 som sitter på overtid i mottak. Norske kommuner har så langt ikke villet bosette dem frivillig. Støre varslet ikke tvangsmidler mot kommunene, men mente økte integreringstilskudd og andre tiltak må få norske kommuner med på en dugnad.

Tallfestingen av økt antall kvoteflyktninger er på linje med det Venstre allerede har vedtatt, og KrFs landsmøte i mai vil etter alt å dømme vedta et tilsvarende forslag.

Talen var ellers en tradisjonell sosialdemokratisk fortelling om fellesskapsløsninger og om den norske modellen som settes i spill av Høyre og Frp. Det er på denne arenaen Arbeiderpartiet vil ha debatten framover. Landsmøtetalen var første ledd i en marsjordre om å vinne storbyer i kommunevalget i høst og erobre regjeringsmakt i 2017.