Jeg tør ikke slå sikkert fast om årets VM i Brasil var tidenes beste. De harde fakta er uansett klare: Årets VM innebar et solid byks oppover på en rekke barometre sammenlignet med VM i Sør-Afrika for fire år siden.
Eksempelvis disket sommerens VM-lag opp med flere pasninger og flere mål i gjennomsnitt per kamp enn hva tilfellet var i Sør-Afrika (2014: 396 pasninger og 2,7 mål i gjennomsnitt per kamp, 2010: 353 pasninger og 2,3 mål per kamp). Årets VM bød også på flere jevne kamper, og muligens dermed også mer spenning, enn hva tilfellet var i 2010. Mens kun fire av utslagskampene i 2010 endte med ekstraomganger, måtte man i årets VM ta i bruk to ganger femten ekstra i hele åtte av utslagskampene.
For de fleste av oss ligger likevel fotballens verdi i de følelser spillet skaper, og ikke i tall og beregninger. Nå som festen er over, er det disse følelsene, og de lagene og enkeltspillerne som skapte dem, som vil huskes.
Fantastiske enkeltmannsprestasjoner – og Tyskland
Jeg vil for alltid huske VM 2014 for den lidenskapen vi fikk ta del i. De glødende følelser ble på sitt vakreste representert av Chiles høyintense, oppofrende spill, mens det boblet fullstendig over da Luis Suarez tok atter et bitt og et gråtende Brasil drasset med seg en tom Neymar-trøye som klenodium før kamp.
Årets VM bød også på fantastiske enkeltmannsprestasjoner. Til tross for at internasjonal fotball er profesjonalisert til skotuppene, lot ikke stjerner som Neymar, Arjen Robben eller Messi seg stanse i sin effektive jakt på avgjørende åpninger for sine lag. Colombias James Rodriguez var kanskje sterkest av alle, og blendet i hvert fall meg i større grad enn hva jeg hadde forventet på forhånd.
Men det er selvsagt Tyskland vi vil huske best. Die Nationalmannschaft var særdeles verdige vinnere ved at de viste gjennom syv kamper at det er mulig å beherske alle deler av spillets faser. Når alt er over, og med fasit i hånd, så føles det nesten litt dumt at man ikke hele veien lyttet til ubevissthetens hviskende stemme: Selvsagt vinner Tyskland.
Det som skjedde på arenaene i Brasil var fantastisk, det var fotball på sitt aller ypperste. Men et fotball-VM er mer enn fotball.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Bør være en kraftig oppvekker
En journalist spurte meg under VM om jeg anså fotball som viktig for samfunnet. Som tidligere utøver er jeg vant til mantraet som sier at man ikke skal blande fotball og politikk. Journalistens spørsmål fikk meg imidlertid til å tenke på fotballens rolle utover krittlinjenes grenser.
Slik jeg ser det, representerer VM 2014 et viktig veiskille for den internasjonale fotballen. Brasilianere har forut for og under VM vist et tydelig og frådende sinne for korrupsjonens pengesluk og høye billettpriser som i praksis stengte den vanlige fotballsupporter ute fra festen.
Ropene fra fotballens egen vugge bør være en kraftig oppvekker for FIFA og øvrige makthavere i fotballen. Internasjonale fotballarrangement omsetter nå for så astronomiske pengebeløp, at vi står i fare for å miste av syne det som er fotballens egentlige verdi. For meg blir fotballens viktigste rolle illustrert ved bilder av hvordan barna i Gaza, ikledd VM-trøyer, finner rom for å spille fotball, til tross for de forferdelige truslene livene og barndommene deres er utsatt for.
Det er nettopp som brobyggende lek mellom mennesker og som et felles fristed fra livets mange andre alvorlige, og noen ganger uløselige, problemer, at fotballens særegne og viktige posisjon kommer til syne. Det er denne posisjonen og verdien som gjør all annen fotballomsetning mulig og forklarlig. I særdeleshet gjelder dette VM ettersom dette når ut til et samlet verdenspublikum.
Dem fotballen er viktigst for
Forutsetningene for fotballens verdi brister når leken forpestes av forhold som det mange brasilianere fremholdt i taktfaste og sinte demonstrasjoner. Leken er bare god og verdt å bruke spaltemetere og penger på, hvis den inkluderer alle og arrangementet i sin art ikke er egnet til å bidra til en ytterligere skjevfordeling av verdens ressurser.
De kommende VM skal arrangeres i Russland og Qatar. Det hagler allerede med beskyldninger om korrupsjon og menneskeliv som går tapt på grunn av umenneskelige arbeidsforhold for arbeiderne på de kommende VM-arenaene.
Fotballarrangementer blir totalt meningsløse, og til og med grusomme, hvis ikke fotballens makthavere og forvaltere opererer ut fra åpne demokratiske verdier og med dette utgangspunktet stiller de strengeste etiske krav til arrangørlandene. Kravene bør være mulig å etterprøve og bør rette seg mot både interne anliggender som arbeidsforhold under VM-forberedelsene, og tiltak som sikrer inkludering av dem fotballen er viktigst for.
