Jeg begynte på Norges fremste fiskeriuniversitet med tro på at jeg ville få den beste kompetansen for å takle de fremtidige utfordringer i sjømatnæringa. Norge skal gjennom et grønt skifte. Da skulle man tro at Universitetet i Tromsø vektlegger miljøaspektet i sjømatutdannelser. Virkeligheten er heller at læreplanmålene er blotta for miljøproblematikken.
Det er så vidt man er inne på temaet. Negative miljøfølger av oppdrettsnæringa er nesten ikke dekket i læreplanmålene i fiskeri- og havbrukslinjer ved Universitetet i Tromsø.
Miljø- og naturvernere blir sett på som fanatikere som ikke forstår næringas økonomiske og politiske viktighet for Norge, og ethvert engasjement fra den "ikke-industrielle" siden hysjes ned.
Dette er besynderlig – om ikke skremmende – siden det ikke er måte på hvor mye kritikk denne næringa får fra både naturvernere og profilerte forskere for å ikke ta tilstrekkelig hensyn til naturen og miljøet.
Ved Norges fremste fiskeriuniversitet hysjes miljøaspektet ned av gjesteforelesere, foredragsholdere, og diverse andre ansatte i næringen som kommer til universitetet for å finne smarte hoder som eventuelt vil jobbe for dem etter studiene. Det å stille kritiske spørsmål om miljøkonsekvenser er mer eller mindre karriere-selvmord for en student.
Studentene manipuleres
Det mest urovekkende er likevel hvordan næringa forsøker å manipulere førsteårsstudentene. Mange ferske fiskeri- og havbruksstudenter er, som en del andre studenter, usikre på hva de ønsker å bli og begynner dermed på et vilkårlig studie med håp om at det er riktig for dem.
Mange kommer direkte fra videregående eller har hatt et par friår, og begynner på linjen sin uten noen tilknytning til sjømatnæringa. Nye fiskeri- og havbruksstudenter har ikke nødvendigvis innsikt i næringas skyggesider. Dette er noe fakultetsstyret må begynne å ta hensyn til.
For det er ingen overdrivelse å si at ferske studenter møter ansatte i næringa som promoterer sitt yrke slik en trønder ville ha promotert Rosenborg Ballklub. Det å si til en 19-åring at disse ansatte i oppdrettsnæringa gjerne har interesser å beskytte og at man må ta inn denne promoteringa med en klype salt, er derfor selve grunnpilaren for kritisk tenkning.
Det handler om å beskytte studentene mot hjernevasking og boikotting. For selv om de aller fleste r i løpet av studietida innser at det er noe som skurrer, så er det gjerne såpass langt ute i studiet at studenten står i en situasjon hvor han eller hun leter etter finansiering for master eller et nettverk innad i arbeidslivet.
Når man da står der og skal godsnakke seg til penger og jobb fra en næring som avviser kritikk som fanatisme, er det virkelig ikke rart at man holder kjeft.
Ingen vil undersøke miljøkonsekvensene
Selv byttet jeg linje fra fiskehelse til marinbiologi, på tross av at fiskehelse både er interessant og viktig for miljøet. Jeg byttet fordi ingen oppdrettsbedrifter er interessert i å finansiere en master for en fiskehelsestudent som ønsker å skrive om miljøkonsekvenser.
Mastergradsoppgaver innen fiskehelse eller akvamedisin er rettet mot å finne løsninger på sykdomsproblematikken hos oppdrettsfisk, og er eksperimentelle og ofte dyre. Det er derfor ikke plass til å fremme miljøproblemer. Og uten penger blir det ingen mastergrad. Og om så man får det finansiert fra andre kilder, så tro du meg når jeg sier at du blir upopulær.
I tillegg er det ytterst vanskelig å finne fagfolk fra næringa som har kompetanse innen miljøvern og vice versa. Jeg har enda ikke møtt en eneste slik person på Universitetet i Tromsø. Så hvem skulle så veiledet meg? Og hvem har den nødvendige kompetansen til å sette karakter på en slik master?
Følg debatten: og
Læreplanene må endres
Det er innlysende at noen må ta tak. Det må gjøres mulig for en student innen oppdrett å få finansiert en master som er miljøretta. Læreplanmålene må endres slik at studentene faktisk får lært om alle aspekter ved næringa. Gapet mellom industri og miljøvern må reduseres, noe oe jeg og mange andre studenter jobber med – men vi trenger hjelp fra dere der ute som allerede har en karriere.
Universitetets fremste oppgave er å gi bred kunnskap som stimulerer til kritisk tenkning og dermed nyskapning og problemløsning. Samfunnet kommer ikke videre ved å spre gammel lærdom og ale opp ukritiske nikkedukker.
For hvis studentene, framtidens kompetanse, ikke har kunnskapen til å forutse, hindre og takle miljøutfordringer, så vil næringa ta skade. Oppdrettsnæringa står ovenfor enorme miljøutfordringer, og hvis ikke engang studentene blir stimulert til å takle denne problematikken, er det grunn til å frykte at vi vil en dag spørre oss selv: «Hva skal vi leve av etter fisken?».
