Over hele verden hylles 17 år gamle Malala Yousafzai for mot, klokskap og engasjement. Det er viktig, det er fortjent og det får oss til å stille spørsmål ved våre egne muligheter til å bli hørt og forandre.
Ved å vinne fredsprisen, og dermed voksen anerkjennelse, har Malala Yousafzai rykket opp et nivå. Hun er ikke lenger ungdom eller ungdomsaktivist, men fredsprisvinner. Alderen hennes fremheves utelukkende som noe positivt. Hun er først og yngst, og det imponerer.
I den norske samfunnsdebatten opplever vi ofte det motsatte: Som ungdomsorganisasjon står vi langt nede på talerlisten, nettopp på grunn av alder.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Vi blir ikke hørt
Hvorfor må norsk ungdom rope dobbelt så høyt for å bli hørt i offentligheten, selv i saker som gjelder våre egne liv? Samtaler og debatter om ungdom ledes ofte av voksne, og gjennom forskning og teoretisering blir vi redusert til en homogen gruppe det går an å gi felles karakteristikker og sette merkelapper på. Dette er ikke et nytt fenomen – ungdommen har alltid vært et problem, og vi var alltid bedre før.
Man regner med at omtrent 20 prosent av den norske befolkningen er «ungdommer», likevel er det altså fullt mulig å sette merkelapp på oss. Det er fullstendig lov å si at ca. 1 million av befolkningen er helt like. I realiteten er ungdom selvsagt like forskjellige fra hverandre som alle andre, men en ting har vi til felles: Vi blir ikke hørt.
Voksenekspertene er viktigere
I møte med beslutningstakere får vi høre at «det er så fint at vi er engasjert» eller «du vil forstå når du blir eldre». Vi får ikke uttale oss om hvordan vi mener Norge burde takle klimaendringene, hvilken asylpolitikk Norge burde føre eller hvor kommunegrensene burde gå. Det vil vi forstå, og kunne delta i diskusjoner rundt, når vi blir eldre.
Ikke engang i diskusjoner om dagens ungdomsgenerasjon, som det har vært mange av i høst, får vi ta vår naturlige plass. Den er nemlig tatt av voksenekspertene. Ville ikke de forstått bedre om de var yngre?
I motsetning til hva man kan få inntrykk av gjennom media er norsk ungdom engasjert, akkurat som Malala. Flere førstegangsvelgere brukte stemmeretten sin i 2013 enn i 1993, faktisk det høyeste tallet siden 1989.
Statistikk fra det siste året viser at det er aldersgruppen mellom 16–24 år som har skrevet flest politiske innlegg på Internett, deltatt i demonstrasjoner eller vært aktive i et parti eller i en organisasjon.
Selv kjenner jeg utallige ungdommer som bruker store deler av fritiden på å kjempe for barn og unges rettigheter, uten en krone i lønn. Likevel er «generasjon engasjement» en merkelapp vi må se langt etter–i stedet har vi fått «CV-generasjonen», «generasjon prestasjon» og «generasjon perfekt». Og en adskilt debattside i Aftenposten.
FØLG PRISUTDELINGEN: NRKs direktesending
Må vi vinne fredsprisen for å bli hørt?
I Norge er alder i stor grad en hindring for deltagelse. Engasjert ungdom kan man overse, overhøre, klappe på hodet og si «stå på!» til. Engasjert ungdom får ikke stemmerett og blir ikke kontaktet av NRK Debatten. Om noen fremdeles tror det er fordi vi ikke vil stemme og debattere, har de glemt å se seg rundt.
Norsk ungdom ønsker å bidra i samfunnsdebatten og politikken. Vi krever ikke å bli tatt imot av Thorbjørn Jagland på flyplassen eller få stående applaus for alt vi sier, men vi vil bli tatt på alvor.
Frem til fylte 18 har man så begrenset med demokratiske virkemidler at måten man blir møtt på, er ekstra viktig. Uten stemmerett er man nødt til å påvirke gjennom andre kanaler, og dermed avhengig av å bli sett og hørt.
Så politikere og mediefolk, ikke glem ungdom når dere ønsker innspill, har spørsmål eller trenger en sterk stemme! Vi er her, klare for å mønstre på som fullverdige deltagere i samfunnsdebatten. Må vi vinne fredsprisen for at det skal skje?
