Forrige uke deltok jeg i en heseblesende debatt i Dagsnytt 18. Deltagerne var rasket sammen på kort varsel etter en kaotisk mediedag, og få av oss hadde fått lang tid til å forberede oss.
NRK hadde valgt å invitere to av de mest radikale stemmene på ytre høyre fløy, som driver hver sin høyreradikale blogg. Hans Rustad fra document.no og Helge Lurås fra Resett. De skulle diskutere med meg og Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter rundt den vage tematikken «hvordan vi kom hit», som NRK nå har gitt overskriften «splittende innvandringsdebatt».
Beskjeden om at Helge Lurås var invitert fikk jeg først 30 minutter før sending. Virkelig? Jeg var genuint usikker på om jeg ville møte ham. Bare to uker tidligere hadde statsminister Erna Solberg i kraftige ordelag fordømt Helge Lurås og hans nettsted Resetts hatefulle kampanje for å kneble samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Statsministeren påpekte at Lurås bidro til «negativ sosial kontroll», og at hans metoder var «forkastelige» og en trussel mot ytringsfriheten.
At Hans Rustad var invitert, var jeg klar over. Jeg regna med at det raskt ville bli gjort klart for lytterne at hans nettside document.no har vært en av Anders Behring Breiviks favorittnettsteder.
Tannløst og komisk
Men ved inngangen av debatten var det vanskelig for lytterne å forstå hva slags ekstreme stemmer NRK egentlig hadde invitert inn. Programleder Fredrik Solvangs introduksjon var passiv på grensa til det komiske: «De siste dagers drama har vist at det går en kløft gjennom det norske samfunnet. Uenigheten handler om innvandring, kultur, islam og muslimer, beskyldningene er beinharde, de handler om svik, forræderi, rasisme, til og med nazisme».
Merk den passive stilen. Det er uklart hvem i rommet som anklager andre for «svik» eller «forræderi». Alle? Og hvem har kommet med beskyldninger om nazisme? Tonen var satt: her satt fire deltagere på hver sin side av en «kløft» der alle er irrasjonelle, og der «beskyldninger» flyr fram og tilbake. Fra hvem, mot hvem? Hvem vet.
Både Rustad og Lurås ble introdusert nøkternt og nøytralt, og innledningsvis stilt relativt tannløse spørsmål. Lurås fikk fortelle om en Facebook-post til støtte for Listhaug, og Rustad fikk den harde oppgaven å spekulere i «hvem han tror sendte blomster til Listhaug». I løpet av de første seks minuttene av innslaget fikk Rustad og Lurås snakke så å si fritt, uten at noen lyttere kunne mistenke at dette er to av de mest konspiratoriske og hatefulle stemmene på ytre høyre i norsk offentlighet. Da jeg selv fikk ordet, følte jeg behov for å ta på meg rollen Solvang ikke fylte, ved å forklare lytterne hva slags folk de er. Solvang tilbød meg så å forlate studio.
Troll som ikke sprekker
Her er noe av konteksten lytterne kunne fått: På Document.no kan vi lese om hvor skremmende det er at barna i Lindex-reklamer er mørke i huden. Jonas Gahr Støre omtales som «Mullah Støre», som «forlanger underkastelse». Anklagen om at politikere er landssvikere, går igjen i kommentarfeltene. Mens sosialdemokrater står i ledtog med muslimene, er resten av landet allerede «i krig med islam». Nordmenn «kan ikke lenger oppføre seg som om vi er i en fredssituasjon», ifølge Hans Rustad.
I en artikkel på document.no kan vi blant annet finne lokalpolitiker for Frp Kent Andresen, som har tatt til orde for «enorm maktbruk mot muslimske enklaver» fra myndighetene og at vektere eller Heimevernet i denne sammenhengen kan omdannes til en paramilitær borgervernstyrke i regi av staten. Høres det kjent ut?
I tillegg til å ha forsøkt å kneble Sumaya Jirde Ali, har Resett lansert angrep på andre unge minoritetsstemmer, som Mani Hussaini og rapperen Hkeem. I tillegg har Lurås engasjert en skribent som fremstår som en ekte Anders Behring Breivik-fan. Helge Lurås skrev seinere et flammende forsvarsskrift for vedkommende.
Alt dette var ukjent for de fleste av Dagsnytt attens lyttere. Samme skribent fantaserte for øvrig på Twitter om å skade meg etter sending.
Å «få trollene fram i solen» kan ha mye for seg. Men det var ikke det NRK gjorde. De henta fram troll kledd i dress og med nøytrale og tillitsvekkende yrkestitler, lot dem skinne i sola, og presentere striglede versjoner av seg selv, og det høyreradikale tankegodset de til daglig leverer på internett. Det var som om Kari Jaquesson skulle bli invitert som en Syria-ekspert, Ubaydullah Hussain skulle bli invitert til å diskutere norske verdier eller som om Pål Steigan skulle trekkes inn som nøktern politisk kommentator.
Jeg har for vane å holde en rolig og dempa tone i slike debatter. Det er bare å søke på mitt navn i NRKs digitale arkiver. Men situasjonen og konteksten gjorde meg dypt provosert. I mange år har jeg advart mot dem som med rolig innestemme normaliserer ytterliggående tankegods i norsk offentlighet. Allerede for sju år siden skrev jeg om det samme. I årene etterpå har nye ekstreme stemmer fått dominere det norske ordskiftet. Hvorfor lærer vi aldri?
Brød og sirkus
Riktignok kom programleder Fredrik Solvang etter hvert inn på at Hans Rustad mener Norge befinner seg inne i en borgerkrig. Men mulighetene for dannet dialog var minimale. Jeg gjorde heller ikke noe forsøk på å skape det, og forklarte i stedet hvor forkastelig jeg synes hele seansen og de to redaktørenes offentlige praksis er. NRKs dårlige gangsyn og manglende vilje til å ta ansvar for sine egne redaksjonelle valg fikk meg til å gjøre noe jeg aldri har gjort i politisk debatt før, og håper jeg slipper å gjøre igjen: heve stemmen, og argumentere hardt, hissig og uforsonlig både mot programlederen og mot de to oppstilte «motpartene».
Seinere har jeg diskutert litt med Solvang, som jeg har stor sans for, om hvorfor det gikk som det gikk. Solvang har påpekt at jeg bidro til å ødelegge en «dramaturgi» han hadde planlagt, der de to oppmøtte redaktørene skulle konfronteres med hardere spørsmål etter hvert. Det gir mening i etterkant, men det var naturligvis umulig for meg å vite eller ta høyde for i situasjonen.
Dessverre tror jeg dette delvis er påvirka av at NRK delvis behandler sine debattflater som «underholdning». Da Solvang seinere uttrykte skuffelse og oppgitthet over debatten, måtte jeg tillate meg å være skeptisk. Var det ikke nettopp et slikt sirkus dere inviterte til? Hvis NRK virkelig ønska å lytte til en givende debatt om polarisering, hvorfor ikke invitere representanter for normale, anstendige deler av den innvandringspolitiske delen av offentligheten, framfor hatefulle konspirasjonsteoretikere?
Ikke et motstykke
Like provoserende var det at undertegnede og Rune Berglund Steen ble framstilt som «motstykker» til disse stemmene. Jeg hetser ikke mennesker, jeg bidrar ikke til å framprovosere trusler, hatefulle kommentarer eller stigmatisering av svake grupper. Jeg maner ikke til borgerkrig i Norge. Jeg har ikke inspirert norgeshistoriens verste terrorist. Jeg er altså, med mine feil og mangler, ikke noe motstykke til Rustad og Lurås. Det er heller ikke Rune Berglund Steen.
Antirasisme er ikke noe ekstremt motstykke til rasisme, det er grunnleggende humanisme, nedfelt i den norske grunnloven. Å kjempe mot konspirasjonsteorier, islamofobi, rasisme og høyreekstremisme er ikke «like ekstremt». Allikevel var dette NRKs ramme for debatten. Et vagt ekko av Trumps «there are bad people on both sides»-retorikk etter de høyreekstremes marsj i Charlottesville.
Statskanalen bør reflektere mer over hvordan de håndterer ekstremt eller outrert tankegods. I møte med intoleranse og hat kan nemlig «anstendighet» være uanstendig. Det finnes ikke noe lykkelig kompromiss mellom hat mot folkegrupper og fravær av hat mot folkegrupper, eller mellom dødelige konspirasjonsteorier og fravær av dødelige konspirasjonsteorier.
Statskanalen må naturligvis finne måter å inkludere et mangfold av stemmer i den offentlige debatten på. Men forrige mandag var både en mislykka og naiv måte å gjøre det på.
