Kartellkonferansen på Gol er et av de viktigste møtestedene i den norske sosialdemokratiske familien. Statsminister Jens Stoltenberg hadde to mål da han kom på besøk. Det ene var å dempe konfliktnivået internt i familiekretsen omkring EØS-avtalen. På sitt mest intense var partiledelsen alvorlig redd for at den kunne avspore mobiliseringen mot en sterk høyreside før neste års valg.
Det andre målet var nettopp å forklare at Høyre faktisk er høyre, og ikke et moderat sentrumsorientert parti. Klarer ikke partiledelsen å overbevise sine egne om det, er valget allerede tapt.
Tok uroen på alvor
Stoltenberg mener striden om EØS ikke lenger truer det interne samholdet. Partiledelsen har tatt uroen på alvor og argumentert målbevisst for å hindre at saken kom ut av kontroll. Slik det delvis gjorde med post- og vikarbyrådirektivet. Om analysen er riktig, får vi først svaret på under vårens LO-kongress. De mest overbeviste kritikerne av EØS fortsetter sin argumentasjon med mål om å vinne flertallet der.
Stoltenbergs motargumentasjon er i to ledd. Ja, det er forståelig at det er uro omkring sosial dumping. Men den viktigste drivkraften bak dette er bølgen av arbeidsinnvandring og ikke EØS-avtalens bestemmelser. Hadde vi meldt oss ut av EØS, ville Norge uansett vært en magnet for arbeidsinnvandring. Den ville kommet inn via våre nordiske naboland som er EU-medlemmer. For ingen vil vel for alvor vurdere å stenge det frie nordiske arbeidsmarkedet.«Får Sverige valget mellom Norge og Europa, tror jeg de velger Europa, altså», sa Stoltenberg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
EU-hjelp
Poeng nummer to er at EØS-avtalen gir, i motsetning til det kritikerne hevder, gode muligheter til å opprettholde de norske reguleringene av arbeidsmarkedet. Vikarbyrådirektivet ble brukt som bevis. Det har gitt innleide vikarer rett til samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte.
EU har faktisk gitt oss drahjelp, og ordningen er så god at næringslivet klager på at den blir for dyr, sa Stoltenberg fornøyd og slo neven i bordet med en tredje handlingsplan mot sosial dumping.
Formuesskatten
Det andre målet for statsministeren var å overbevise forsamlingen om Høyres genuine høyreorientering. Opplever de fagorganiserte at det ikke står noe på spill ved neste års valg, blir kruttet for svakt i de rød-grønnes valgkamp. Det konkrete angrepspunktet er formuesskatten, i tillegg til synet på offentlig sektor og liberalisering av reglene i arbeidsmarkedet.
Arbeiderpartiet opplever at de har klart å få inn bra stikk på Høyre i saken om formuesskatt. Stoltenberg definerer Høyres linje som dobbelt usosial: Det blir mindre penger i felleskassen til å betale for skole, omsorg og veier. I tillegg betyr formuesskatten at de superrike slipper å betale skatt i det hele tatt, og etterlyser de tiltakene Høyre har lovet for å hindre at de rikeste blir nullskattytere.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Er Høyre blå?
Forsøkene på å få opp konfliktnivået med høyresiden synliggjør det presset de rød-grønne opplever. De interne meningsmålingene har spredd uro på Youngstorget. Høyre har støtte fra 23,1 prosent og Fremskrittspartiet 16,5 prosent av LOs medlemmer. Det er i sum omtrent på desimalen det samme som Arbeiderpartiet med 40,4 prosent. Så langt har ikke retorikken om høyresiden som trussel mot fellesskapet overbevist kjernetroppene.
Dersom strategien fra de rød-grønne først og fremst går ut på å skremme med hva et borgerlig alternativ kan bety, er det ikke tilstrekkelig til å vinne valget en tredje gang. Selv om deler av Høyres politikk er i klar konflikt med sosialdemokratiet, er det ingen mørkeblå aggressiv linje Erna Solberg fronter.
Ikke som i Sverige
Det er nok å sammenligne med Sverige, som ofte holdes fram som skremmebilde på fagbevegelsens møter. Høyres forsiktige reformlinje er langt unna den privatiseringspolitikken Moderatene har stått i spissen for innen skole og omsorg.
Heller ikke på områder som sykelønn og trygdepolitikk er Høyre i nærheten av svenskenes innstramminger. Den slags politikk er det, i hvert fall på kort sikt, ikke mulig å fronte i vår oljesmurte økonomi. Det Høyre kommuniserer er smartere organisert velferd og sterkere satsing på forskning, samferdsel og helse. Ingen blir skremt av sånt.
Resignasjon
Inntrykket fra talerstolen på Gol kan tyde på at resignasjon i forhold til neste års
valg er Arbeiderpartiets hovedproblem. Enkelte innlegg forskutterer helt eksplisitt en kommende borgerlig regjering og lister opp hvilke krav fagbevegelsen da vil legge på bordet. Det betyr likevel ikke at Arbeiderpartiet definerer slaget som tapt.
Hvis vi speilvender den resignasjonen som en kan fornemme, er motstykket et Høyre som kan være fullmobilisert, og dermed ha stor fallhøyde fram mot valgkampinnspurten. Nettopp her ligger naturligvis spenningen –- som vil øke i intensitet fram mot neste september.
