Kjendiskvinner har alltid vært glade i å kle av seg. Ofte har de blitt møtt av kritiske feministstemmer. Nå ser det ut til at alle som vil kle av seg går enklere tider i møte. Det har nemlig oppstått et påskudd for ekshibisjonismen, og feminister er nå med i heiagjengen. Jeg snakker selvfølgelig om aksjonen #FreeTheNipple.
Slagordet stammer opprinnelig fra en film av regissøren Lina Esco, som tar til orde for at kvinner bør få gå toppløse om de føler for det. I det siste har mange kastet seg på protestbølgen mot sensur – spesielt sensur på sosiale medier. Der kan man nemlig ikke vise brystvorter.
Vandrer med freidig mot
Svaret på dette problemet? Toppløsmarsj. Etter at kjendisdatter Scout Willis la ut et puppebilde på Instagram og ble sensurert, strenet hun toppløs gjennom New Yorks gater (der det er lov). Rihanna fikk sin Instagram-konto slettet etter flere lettkledde bilder. Hun troppet opp på fest med motefiffen i en gjennomsiktig kjole som overlot lite til fantasien. Slik fikk hun understreket at hun ikke fant seg i å bli sensurert.
Som suksessen i motepressen viser – Rihanna er ikke akkurat sensurert. Ei heller Scout Willis, som fullt lovlig kan gå på handletur i baris. Men de får altså ikke vise frem brystene for hvermansen på Instagram. Det må nok oppleves som en voldsom frihetsinnskrenkning.
Engasjert i seg selv
Det er prisverdig at kvinner kjemper mot meningsløse forbud, men samtidig er det grunn til å spørre: Er det et reelt behov å kunne gå toppløs i parken eller legge ut bilder av brystene på sosiale medier? Burde ikke hovedfokus være kampen mot reelle begrensninger i det virkelige livet – som forbud mot amming på offentlig sted?
Det er symptomatisk – og litt komisk, synes jeg – at det er innskrenkninger på selfie-fronten som virkelig har fått engasjementet til å ta av.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tjent med puppeselfies
Mange er mer opptatt av retten til å avbilde puppene enn retten til å for eksempel amme på offentlig sted (som faktisk er ulovlig flere steder i USA) eller stupe i havet uten å være innhylstret i bikinitopper. Og kampvåpenet er gjerne puppeselfies.
«Det handler ikke om å vise puppene», har Miley Cyrus tvitret. Vel – mulig jeg er kynisk, men Cyrus er neppe uvitende om at det tjener hennes image å eksponere seg selv. Det samme gjelder Rihanna – bildene som førte til at hennes instagramkonto ble slettet, svekket vel ikke akkurat synet på bryster som noe fortrinnsvis erotisk og salgbart, og har ikke stort å gjøre med å skape mer avslappede holdninger til bare kvinnebryst.
Frigjøring?
Forstå meg rett – Rihanna og Miley Cyrus må selvsagt få kle av seg så mye de vil. Akkurat som at norske kjendiskvinner gjerne må kaste klærne og erklære at kropp er topp. Men det kan være greit å huske på at kleskasting ofte kort og godt handler om at man liker å vise seg frem (eller har noe å selge). Det er ingenting galt i å ville vise seg frem, og det er helt i orden å være stolt over både kropp og brystvorter, men det klinger ofte hult når det fremstilles som et frigjøringsprosjekt for andre enn den som lar seg avbilde.
Puppeselfies har nok som oftest mest å gjøre med personlig eksponeringstrang, litt på samme måte som at #NoMakeup-selfies har mer å gjøre med forfengelighet enn brystkreft-awareness.
Latterlig
Samtidig er det lett å se det komiske i puppeforbudet. Hvorfor er brystvorten så skandaløs? Har ikke også menn brystvorter? Det er ikke vanskelig å være enig i at noe er feil når tegninger av kvinner som sjekker brystene med tanke på brystkreft, blir sensurert. Og selvsagt reagerer folk når ømme bilder av ammende mødre blir klubbet ned.
Det er latterlig når puppeteip, nipple tassles eller photoshoppede symboler utgjør skillet mellom hva som er lov og ikke.
Ekstra grelt fremstår sensuren når sjåvinistiske og halvpornografiske sider får leve i beste velgående på Facebook – bare brystvortene er dekket til.
Like bryst
#FreeTheNipple-bevegelsen tar altså til orde for at kvinnelig og mannlig «baris» skal behandles på samme vis. Det er prisverdig å argumentere for at et kvinnebryst i mange sammenhenger ikke er en seksuell attributt. Jeg tror likevel det er vanskelig å forlange at de skal avseksualiseres slik det passer en.
Selv om synet på bryster er i endring, noe som blant annet har blitt belyst av Marilyn Yalom i «Kvinnebryst. En kulturhistorie», har de i den vestlige verden lenge hatt seksuelle konnotasjoner. Det er ikke naturgitt at kvinnebryster skal møtes med bluferdighet, men det kan nok være vanskelig å kreve at allmennheten brått skal anse kvinner og menns brystkasser som identiske.