Hvis alt går etter planen skal et filmprosjekt starte innspilling i Norge til høsten. Filmen skal handle om kriminelle gjerninger, men ikke av det koselige slaget hvor en mafiaboss flytter til en idyllisk vinterby i Innlandet.
Duften av mord og penger
Filmen «Lords of Chaos» skal ta for seg det som gjorde black metal verdenskjent i all dens gys. Mordene, kirkebrannene og vandalismen. Den svenske regissøren Jonas Åkerlund har fått oppdraget med å glosse opp historien for Hollywood. Nyheten om at Rory Culkin («Signs», «Scream 4») og Caleb Landry Jones («Antiviral», «X-Men: First Class») skal spille hovedrollene som Varg Vikernes og Øystein Aarseth har ført til at fans og musikere grøsser eller trekker på skuldrene i resignasjon. Der norske tabloider først luktet penger, har Hollywood fulgt etter.
Det er ikke første gang Hollywood har køddet til et stykke historie, det vil heller ikke bli den siste.
Historien
For hvermannsen stoppet historien om black metal etter at Varg Vikernes ble dømt i 1994 for drap og brannstiftelse. Siden da har black metal vært en kuriositet for de aller fleste nordmenn. En kuriositet man så ved utdelingen av Spellemannsprisen og i nyhetssaker som omhandler suksessen denne subsjangeren nyter.
Kristian ‘Varg’ Vikernes drepte sin tidligere venn og plateselskap-sjef Øystein Aarseth, selve lederskikkelsen i det lille miljøet og gitarist i bandet Mayhem. Aarseth hadde via sitt selskap Deathlike Silence gitt ut den første platen til Vikernes' enmannsband, Burzum.
Etter hvert som miljøet ble mer isolert og ekstremt hadde forholdet dem imellom surnet, og det endte tragisk 10. august 1993 ved at Øystein Aarseth ble drept med 23 knivstikk. Drapet på Aarseth skulle få politiet til å rulle opp saken. Pressen kunne etter hvert avsløre det politiet hadde funnet ut gjennom avhør. Det handlet ikke om blodtørstige satanister som gjorde dette i Gamle-Eriks ære, men heller om unge mennesker som hadde tilhørt et lukket miljø hvor de fyrte hverandre opp. Tilbake stod vi forbauset, forvirret og litt flaue. Dette er en historie som har blitt fortalt og gjenfortalt så mange ganger at fans og musikere er lystne på begå harakiri med en rusten skje når det tas opp.
LES OGSÅ:
Basert på rykter og usannheter
En annen viktig grunn til at reaksjonene blir så sterke fra miljøet, er hvor tittelen er hentet fra og hva manuset skal bygge på, nemlig boken «Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground». I boken prøver forfatterne Michael Moynihan og Didrik Søderlind å forklare hvorfor den ekstreme kjernen av black metal gjorde disse ugjerningene, men det er ikke helt vellykket. Fokuset er på mange måter det tabloidene på 90-tallet og boken ble kritisert av flere for: nemlig å basere seg på rykter og direkte usannheter.
Mayhem var det bandet som ble hardest rammet, vokalist Pelle ‘Dead’ Ohlin tok sitt eget liv og gitaristen Aarseth ble drept. Mayhems bassist Jørn Stubberud er en av dem som har reagert: «Tell the Swedes and the Hollywood people to fuck themselves», sa Stubberud i et intervju med bladet Rolling Stone. Man kan skjønne at banneordene kommer harskt på norsk-engelsk når det skal lages en film om din fortid og du ikke blir spurt til råds, men det spørs om andre uttalelser er uttrykk for å ville fortelle sin historie selv eller uttrykk for irritasjon over tapt tid og investering. Jørn Stubberud har samarbeidet med det norske filmselskapet Motion Blur om et manus og historien som skal pensles ut skal fortelle den sanne historien om Mayhem med arbeidstittelen «The True Mayhem: The Cradle of Black Metal».
Fascinasjon eller irritasjon?
Ugjerningene som ble begått tidlig på 90-tallet er den perfekte historien for tabloidene. Hvis jeg greier å se det, kan du banne på at en Hollywood-produsent med snute for hard valuta gjør det samme. Spørsmålet jeg stiller meg er hvor stor bulk filmen «Lords of Chaos» kan gi black metal? Foruten at filmen kan bli et irritasjonsmoment og nok en påminnelse over dårlige valg for folk som for lengst har sonet sin dom, må man være ærlig og innrømme at de ugjerningene som gjorde black metals andre bølge verdenskjent, er fascinerende.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Denne fascinasjonen har utviklet seg til en solid musikkinteresse for de aller fleste, men skal vi tolke gravfølget som deltar på Infernofestivalens Black Metal Sightseeing, hvor et av stoppene er Holmenkollen kapell, så vedvarer denne fascinasjonen. Det er kanskje uttrykk for en spøk fra festivalens insidere, men hvis det er et ønske å fortelle den sanne historien, så blir det like tafatt som å preke pasifisme i en boksering.
Robust stilart
Jeg tror det er sunt å tenke over at black metal er den mest robuste stilarten innen metal og ikke har hatt behov for noen ‘revival’ som thrash og death metal. Hvis det er den sanne historien om black metal du søker, så er den veldokumentert gjennom dokumentarer og et utall bøker. Hvis du litt skamfull skulle befinne deg i et gravfølge på din lokale kino, så tror jeg du kan puste lettet ut og innse at du er menneskelig.
Det er nok mørke i denne verden til at black metal skal bestå og du finner ikke sterkere bevis enn Paradise Hotel på at Lucifer vandrer blant oss.
