Jeg kan daglig høre latter fra verdensrommet. Som mange andre er jeg overbevist om at det finnes planeter befolket av sivilisasjoner som er langt smartere enn oss mennesker. Jeg tror disse sivilisasjonene vet om oss, at de med vilje styrer unna oss og at de ler av oss hver eneste dag. På en (eller flere) fremmede planeter er vi for en gruppe romvesen det den klassiske redneck-amerikaneren er for oss nordmenn. Enkle vesener med tåpelige overbevisninger og en latterlig tro på at vi er universets «smarteste» og «frieste». Hvordan latteren til disse romvesenene fortoner seg kan jeg umulig vite, men jeg vet at den kommer til å være ekstra sterk i dag, lørdag 23. mars.
Underlig lysmarkering
Menneskerasen har for sjuende år på rad planer om å gjøre seg selv bevisste på jordkloden ved å slukke lyset under arrangementet Earth Hour. I fjerne galakser spør romvesener hverandre: «Hvordan har den planeten endt opp med en så underlig markering?» Og så tørker de lattertårene som har sprutet ut av gluggene de kaller øyne eller bloingz eller zplinks. «Ha litt tålmodighet med dem», sier til slutt sjefsromvesenet. «Å utvikle energiformer som ikke forurenser krever mye av enhver form for romvesener».
Tenk. De kaller oss aliens. En uhyggelig tanke.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Slitsom idealisme på mikronivå
I 2009 ga jeg ut romanen «Steffen tar sin del av ansvaret». Den handler om vestkantgutten Steffen som bestemmer seg for å isolere seg på familiens luksushytte på fjellet og på den måten oppnå en tilstand av nullutslipp. Han skal ikke bruke strøm, vannklosettet eller boblebadet og ikke spise noe annet enn gammel hermetikk. Før flukten fra sivilisasjonen bruker Steffen en hel høst på å prøve å bli mer miljøvennlig. Han fyller oppvaskmaskiner til randen, kjøper sparepærer (som dessverre viser seg å inneholde kvikksølv) og plager omgangskretsen sin med spørsmål av typen «Hva er mest miljøvennlig: Å tørke hendene med håndtørker eller med papir?» Steffens idealisme på mikronivå blir møtt av foreldre, venner og kjæreste med oppgitthet og overbærende latter.
Det er enkelt å se for seg at kjæresten og familien til Steffen ville gjort som romvesenene, også de ville ledd av Earth Hour. Men av litt andre grunner. Og av feil grunner.
Forbrukstøys
Symbolhandlinger som Earth Hour og å skru av vannet når man såper seg inn i dusjen møtes nemlig ofte av latter og av mantraet «Hva hjelper det at vi/jeg fjerter i havet». Denne latteren må vi komme til livs en gang for alle. Bittesmå miljøvennlige handlinger bør kun møtes med respekt, en applaus, et beundrende blikk eller et hett kyss.
Det vi egentlig burde le av, og det jeg er er bombesikker på at romvesenene ler av, er det omfattende forbrukstøyset vi driver med, særlig i vår del av verden. Man skal ikke skamme seg til blods over å være en forbruker, det er nå en gang slik at samfunnsstrukturene leder oss inn i et forbruksbasert levesett, men: I tillegg til forbruk driver vi mennesker med latterlige mengder forbrukstøys.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Batteridrevne pepperbøsser
Jeg har reist litt rundt på videregående skoler og snakket med skoleelever om «Steffen tar sin del av ansvaret». Under disse samtalene trekker jeg alltid frem selveste kroneksempelet på forbrukstøys: Batteridrevede pepperbøsser. Jeg påpeker overfor elevene hvor grenseløst tåpelig denne oppfinnelsen er. En oppfinnelse hvis eneste funksjon er å spare oss det forferdelige strevet som er knyttet til å kverne salt og pepper med gjentatte vippinger av håndleddet i en 90 graders vinkel.
Og trist nok: Dette helt ubrukelige, energikrevende og batterisyredryppende fremskrittet er noe skoleelevene ikke har vært bevisste på før. For dem er batteridrevne pepperbøsser som lyser opp maten når de spiser mat i mørket (?) en naturlig del av hverdagen.
LES OGSÅ: – Kast ut kildesorteringen
Trenger vi elektroniske bilderammer?
Jeg mener en mye sterkere regulering av forbrukstøys burde vært innført. Det burde finnes et internasjonalt kontrollorgan som tar stilling til om nye produkter er noe vi virkelig trenger. Trenger vi elektroniske bilderammer? Trenger barna våre TV-er inne i de vulgære SUV-bilene våre? Trenger hundene våre små påskeluer med blinkende lys på? Svaret er et gigantisk nei som burde være hørbart langt ute i Melkeveiens ytterste grøftekanter. NEI!
Men myndighetenes reguleringer får man jo ikke gjort noe med (hehe). Derfor ønsker jeg meg til årets Earth Hour (ja, la oss se på det som en høytidsdag hvor vi gir hverandre gaver) bare én ting. Ikke at du skrur av lyset, nødvendigvis, men at du slutter å le av fine initiativer som Earth Hour og hverdagsmiljøverneres tilsynelatende meningsløse innsats, og at du isteden begynner å le av de riktige tingene. For eksempel de batteridrevne salt- og pepperbøssene du fikk til jul. Le av det samme som romvesenene ler av. De ler av de mange idiotiske og stormannsgale grunnene til at jorden er i ferd med å bli overopphetet, ikke av de menneskene som i det minste har ydmykhet nok til å gjøre en bitte liten innsats for å snu en negativ utvikling.
Slutt å le av folk som fjerter i havet.
