De to somrene jeg var gatestatue i Oslo sentrum, kom jeg i snakk med flere av dem som for andre bare er tiggere. Mange av dem er virkelig fattige og uskyldige, men dessverre er ikke alle like ekte. Nylig så jeg henne på TV igjen, i bakgrunnen på en av de utallige reportasjene om tigging. For fem år siden spurte denne romkvinnen meg om hjelp til å frakte noen rumenske jenter til Oslo for prostitusjon.
Det er ganske slitsomt å være gatestatue – du må være konsentrert for å holde posituren i mange timer i strekk. En dag jeg sto på jobb utenfor Stortinget sommeren 2009, kom en sigøyner bort som skalv i hodet, armer og ben. Han spurte om jeg ikke kunne lage en maske til ham, sånn at også han kunne være statue. Jeg svarte at det ble litt vanskelig, fordi han ikke kunne stå stille. Da svarte han «Det er ikke noe problem, jeg er egentlig ikke syk, jeg bare later som».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tiggernes paradis
I Romania har akkurat en av landets største aviser Adevărul (tilsvarende Aftenposten) skrevet om hvorfor romfolk drar i hopetall til Norge.
Journalisten stiller spørsmålet: «Hvorfor denne massevandringen til Oslo?»
Mihai Negrea i organisasjonen Folk er Folk svarer: « ... etter finanskrisen er Norge blitt det eneste landet hvor man fortsatt kan tjene på å tigge. Derfor kommer tiggerne hit. Italia og Spania har kollapset. I Tyskland er det enda vanskeligere. Norge er det eneste landet hvor man kan komme uten å ha noe penger i lomma. De rumenske sigøynerne har Folk er Folk som kjemper for deres rettigheter, så er det Frelsesarmeen hvor man kan dusje og få klær. Og Evangeliesenteret der det er gratis mat på tirsdager og torsdager, men man kan også ta med seg mat for de andre dagene.»
Journalisten bruker denne uttalelsen til å fremstille Norge som et paradis for tiggere. Sammenlignet med Romania er dette himmelske forhold – gratis mat og klær, og Folk er Folk som kjemper for at de skal få et sted å bo. En rumensk leser vil umiddelbart forstå hvorfor romfolket setter kursen mot Norge.
LES OGSÅ: - Skal de rikeste straffe de fattigste?
Journalisten peker videre på hvordan norske journalister skriver om «stakkars romfolk» med stor patos. Han viser også til at flere rom demonstrerte utenfor Stortinget med krav om kommunal bolig. I en rumensk kontekst – der en kommunal bolig ikke er noen selvfølge – høres dette kravet ironisk ut.
Journalisten kommer med mange reelle eksempler, men man kan ane en gjennomgående tone – at nordmenn er naive og rammet av akutt snillisme. Det er bare de siste årene rumenske aviser har brydd seg med å skrive om tiggerproblematikken i Norge. Saken ble plutselig tatt på alvor av mange flere når det jevnlig, seinest mandag her i NRK, kommer nyheter om at rumenske statsborgere topper kriminalitetsstatistikken. Mange rumenere er indignerte, men samtidig resignerte over det som skjer.
Nei til tigging
Sommeren 2008 gjennomførte politiet i Romanias hovedstad Bucuresti en kampanje for å informere om tigging. Hovedstadens innbyggere fikk spørsmålet: Hvis du visste at tiggere tjener opp mot 5000 rumenske lei (cirka 8.850 NOK) i måneden, ville du fortsatt gi dem penger? 80 prosent svarte benektende. Mange rumenere tenker at det er på tide med et tiggerforbud, både i Romania og i andre land.
LES OGSÅ: - Sier nei til regjeringens «tiggerpakke»
Konstant rammet av flom?
I likhet med Norge er Romania et sammensatt land. Vi har mange rike rumenere, en ganske stor middelklasse, men også mange fattige. De fattigste av de fattige tilhører romfolk-gruppen. Nå om dagen leser rumenerne om fattige romfolk som kommer til Norge for å tigge – og nordmenn som lar seg røre av tragiske historier om at de har handikappede og syke barn og at hjemmet ble tatt av flommen.
Men rumenere vet at mange romfolk ikke drar til Norge for å starte å tigge, men for å fortsette å tigge. De har reist i hele Europa og livnært seg på tigging. Hvordan kan rumenere støtte deres landsmenn som tigger i Norge når man vet at dette skaper en presedens hvor romfolkets barn drømmer om å bli 18 år for å kunne «få lov» til å tigge i Norge?
Mange rumenere ser på nordmenns holdning til tiggere med avmakt, men også humor. At nordmenn kan tro at tiggeren som også tigget på gata for fem år siden er kontinuerlig rammet av flom, sykdom og skjelving, ses på som meget naivt.
Hvorfor faller de utenfor?
Romfolk ses ofte på som arbeidskye. Dette er ikke romfolket selv enige i. Men hvorfor faller romfolket ut av arbeidsmarkedet? Hvordan kan man tro at en som drar til Europas mest attraktive arbeidsmarked har realistiske sjanser for å lykkes, når mange av dem sliter med både å lese og skrive?
Mye av problemet er at mange av de som ble tvangsansatt i kommunistiske fabrikker før 1989, har falt fullstendig ut av arbeidsmarkedet. Den nye generasjonen har falt helt ut av yrkesutdanningen.
En total mangel på relevant arbeidserfaring og yrkesutdanning gjør at romfolk faller ut av programmer for integrering i arbeidsmarkedet. Det skjer i Romania, og det skjer i Norge.
Rumenere som ikke er romfolk
I begynnelsen da jeg bodde i Norge, kunne jeg opplevde at folk plutselig forandret innstilling til meg da de fikk høre at jeg kom fra Romania. Det bor i dag mer enn 4.000 rumenere i Norge som jobber eller studerer og betaler sin skatt. Romfolkets inntog i bybildet og på toppen av kriminalitetsstatistikken gjør det ikke lett å være rumener i Norge.
Samtidig som vi ser nordmenns omsorg for denne gruppen, vet vi at tigging på ingen måte er løsningen på fattigdom som arves.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
En ære å tigge i Norge
Det er en ære for romfolk fra Romania at noen av deres familiemedlemmer tigger i Norge. For tre uker siden var jeg i landsbyen Valea Seaca i Bacau-fylket i Romania. Herfra kommer en stor andel av de som tigger i Norge. Av rundt 120 sigøynerfamilier, er konstant en eller to medlemmer av hver familie i Norge for å tigge. Sammen med folk fra Norge besøkte jeg familien til en av dem som i fjor tigget utenfor Paulus Kirke i Birkelunden i Oslo. Målet med besøket vårt var å se hvordan romfolk kan ha et mer verdig liv, og unngå tigging. Foreløpig er det gjort for lite for disse menneskene der de kommer fra.
Et betimelig spørsmål er hva som er sjansen for å lykkes med prosjekter i Romania når halvparten av familien har dratt til Norge? Det er vanskelig å komme med et svar på dette, men med kunnskap om hvor lite interesse det er for skolegang og prevensjon for kvinner blant romfolket, er det vanskelig å forestille seg noe betydelig forandring i de kommende 25 årene.
En utvidet norsk debatt?
Kanskje er det på tide å se tiggerdebatten i Norge i et større perspektiv? Kanskje det er på tide med et tettere samarbeid med rumenske partnere?
Det er flere sosialantropologer i Romania som bør delta i debatten. De kan for eksempel fortelle at romfolk før 1948 (da kommunismen ble innført) ikke deltok i verken industri eller landbruk. Nordmenn trenger deres kunnskap for å kunne forstå romfolk som sosialt fenomen de siste 150 årene. Man må kjenne historien for å kunne forstå verdier og tradisjoner i romfolkets kultur, men også elementer som mangler i deres livsvisjon (verdsette utdanning og relevant yrkeserfaring).
Jeg mener satsing på utdanning av romfolk i Romania er essensielt. Det finnes lokale organisasjoner som har startet gode utdanningsprogrammer, men dette er fortsatt i en startfase. Tung satsing på utdanning av romfolk bør også gjøres nasjonalt i Romania.
Men en slik nasjonal satsing på utdanning forutsetter at romfolket må være til stede i Romania, og ikke sitter på gata i Oslo med et pappkrus foran seg.
Forbud kan hjelpe
Jeg mener et tiggerforbud for alle EØS-borgere kan hjelpe. Tigging handler om lutfattige mennesker som kommer til Norge for å tjene sårt tiltrengte penger til familien sin, men det handler også om utpressing, vold og menneskehandel.
Tilbake til den rumenske avisa Adevarul som kaller Norge for tiggernes paradis:
«De rumenske sigøynerne har Folk er Folk som kjemper for deres rettigheter, så er det Frelsesarmeen hvor man kan dusje og få klær. Og Evangeliesenteret der det er gratis mat på tirsdager og torsdager, men man kan også ta med seg mat for de andre dagene.»
Hvor langsiktig er denne hjelpen? Hva er sjansene for at han som sitter utenfor Nationaltheatret og skjelver i dag, ikke sitter der om fem år også?
