Tenk deg at bydelen Frogner i Oslo var omringet av soldater – norske regjeringssoldater. I konflikt med opprørsstyrker som hadde tatt kontroll over området fra Frognerkilen til Majorstua, et område på 8,3 kvadratkilometer, med litt over 50.000 innbyggere.
Først var det harde kamper med granater og andre våpen, inne mellom de gamle ærverdige Frogner-bygningene, med innbyggerne som livredde vitner. Uten mulighet til å flykte, og med bygningene som raste over dem, ble mange begravet levende. Andre reddet seg ut fra under bygningsmassene, men døde senere på grunn av manglende medisinsk behandling. De få legene som befant seg i området da kampene begynte hadde hendene fulle. Kampene pågikk i ukevis, ja månedsvis. En ti år gammel gutt forteller senere, da han og familien har klart å flykte ut av området, at det kunne gå ti dager uten at de fikk tak i noe brød. De turte ikke å gå ut på gaten for å få finne mat i de få butikkene som fremdeles hadde noe å tilby – for da kunne de risikere å bli skutt av snikskyttere. Naboen hans ble nemlig det – rett foran øynene hans en dag.
Innesperret uten hjelp
I månedene som fulgte klarte Røde Kors å få til dialog med både regjeringsstyrkene og opprørerne for å få sporadisk tilgang til de desperate beboerne, med nødhjelp som medisiner og mat, samt å evakuere hardt skadde og kronisk syke mennesker. Men kampene fortsatte. Sivilbefolkningen fikk ikke forlate Frogner, og den humanitære tilgangen stoppet opp.
Halvannet år senere skjer endelig det som de desperate beboerne har ventet på: Dialogen med partene i konflikten førte til et lite vindu for humanitær tilgang. Over 1200 av de gjenværende 2500 blir evakuert av FN og Røde Kors, og mat og medisiner blir fraktet inn. De frivillige fra Røde Kors blir beskutt mens de holder på å hjelpe, et klart brudd på krigens regler. Heldigvis blir bare én frivillig såret, det kunne vært verre.
Det humanitære vinduet lukkes for denne gang. Blir det halvannet år til neste gang de gjenværende beboerne får en sjanse?
LES OGSÅ: «Vestens tafatthet i Syria» av Frida Nome (7. mai 2013)
Kunne dette virkelig skjedd på Frogner?
For tre år siden var det ingen som tenkte at dette kunne skje i gamlebyen i Homs, eller andre steder i Syria heller. Syria var et av de mest velfungerende og velstående landene i Midtøsten. Tre år senere er landet i ruiner, langt over 120.000 mennesker er drept, tre millioner har flyktet til nabolandene og seks millioner er på flukt i eget land. Men de er de heldige, for de har klart å flykte fra kampene.
Mange steder i Syria er som gamlebyen i Homs, hvor regjerings – og opprørsstyrkene står mot hverandre og har beleiret områder. En desperat og livredd befolkning prøver å holde seg i live. I henhold til vårt mandat i Genèvekonvensjonene, har frivillige i vår søsterorganisasjon, Syria Røde Halvmåne, risikert sine egne liv for å redde sine landsmenn, 34 av dem har måtte bøte med live, mange er arrestert, men de fortsetter. De gir aldri opp. Vi gir aldri opp med å støtte dem fra Norge.
Les alt om krigen i Syria her!
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vi har et ansvar
Hva må til for at verdenssamfunnet våkner opp og tar sitt ansvar på alvor? Denne galskapen må stoppes. Nylig vedtok Sikkerhetsrådet i FN en resolusjon som stadfester at FN skal ha tilgang til å gi humanitær hjelp. Resolusjonen er tannløs med mindre det får noen konsekvenser for partene i konflikten ikke å gi tilgang til humanitære organisasjoner, noe de allerede er forpliktet til etter internasjonal humanitær rett.
Norske myndigheter må gjøre mer for at verdenssamfunnet innleder dialog med alle parter, både innenfor og utenfor Syria, for å sikre den humanitære tilgangen som redder liv. Det må også gjelde de mest ekstreme opprørsgruppene. Samtidig med at en politisk løsning må finnes.
Hittil i den treårige konflikten har verdenssamfunnet ikke vist at vi har lært fra tidligere kriser som på Balkan, hvor det ble sagt i etterkant: Aldri mer! Skulle vi stå på sidelinjen og se på at folk ble slaktet ned.
Vi kan ikke være bekjent av at vi ikke gjorde mer for å redde det syriske folk.
