Hopp til innhold
Kronikk

Teflonpartiene

Høyre og de borgelige partienes arbeidslivspolitikk er det dessverre ikke så enkelt å bli klok på.

Erna Solberg på Høyres landsmøte 2013

Den økende såpeglattheten hos partier og politikere gjør det stadig vanskeligere for vanlige velgere å finne ut hva disse konsekvensene vil være. Striglingen og tefloniseringen gjør det til en stadig tyngre jobb for folk å gjøre bevisste politiske valg, skriver NTL-tillitsvalg og Rødt-kandidat Ronny Kjelsberg. I denne kronikken har han spesielt tatt for seg Høyre og deres arbeidslivspolitikk.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Både som tillitsvalgt, men også som politisk motstander, har det vært viktig for meg å forsøke å sette meg inn i politikken, og kanskje spesielt arbeidslivspolitikken, til de borgerlige partene. Bare slik kan jeg si noen konkret om hva som vil bli konsekvensene av et eventuelt regjeringsskifte. Jeg satte meg derfor ned og kikket på blant annet arbeidslivskapitlene til de borgerlige partiene, med særlig fokus på Høyre som ser ut til å bli det dominerende partiet på høyresiden.

Det var det dessverre ikke så enkelt å bli klok av.

Etter to valgnederlag på rad har Høyre som kjent gjennomgått en oppussing av imaget, etter modell fra svenske Moderatarna. «Kalkulatorpartiet» som gikk til valg på «mer igjen for pengene» vil nå heller snakke om «mennesker, ikke millioner». Også arbeidslivspolitikken er endret, skal vi tro Høyres forsøk på å lansere seg som «Arbeidspartiet», og Torbjørn Røe Isaksen som i flere medieoppslag har sagt at kursen nå er lagt om på arbeidslivsområdet.

Fleksibilitet og forutsigbarhet

Mye av årsaken er nok den store misnøyen blant store grupper mot endringene som ble gjort i Arbeidsmiljøloven like før Bondevik 2-regjeringen gikk av. De var ganske langtrekkende med frislipp i midlertidige ansettelser og overtid, og åpnet for opp til 13 timers arbeidsdag og 60 timers uke for enkelte arbeidsoppgaver.

De sier ingenting konkret om hvor disse grensene skal gå.

Ronny Kjelsberg, partiet Rødts 1. kandidat til Stortinget fra Sør-Trøndelag

I dagens program sier Høyre at de vil «gjøre det enklere å etablere lokalt avtalte turnusordninger og andre fleksible arbeidstidsordninger basert på lokale behov myke opp reglene for arbeidstid, men sikre klare grenser». Men de sier ingenting konkret om hvor disse grensene skal gå. De sier heller ikke hvordan den enkelte ansattes behov for både fleksibilitet og en forutsigbar arbeidshverdag skal veies opp mot arbeidsgivers behov for å kunne bruke arbeidskraften «fleksibelt».

De vil også at «reglene for gjennomsnittlig beregning av arbeidstid skal gjøres mer fleksible»: dette kan innebære nettopp det vi så fra Bondevik 2, men det kan også innebære noe helt annet. Det sier Høyres program ingenting om.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Såpeglatte, runde og uklare

Jeg mener å ha observert en politisk utvikling de siste årene (og kanskje enda lenger) hvor parti etter parti strigler partiprogrammet sitt for alle formuleringer som kan framstå kontroversielle overfor en eller annen gruppe. Også Fremskrittspartiet har moderert programmet voldsomt fra for eksempel å ville fjerne hele systemet med sentrale hovedtariffavtaler og, for å kikke på et annet politikkområde, fjerne alle overføringer til landbruket, til mer moderate og mindre forpliktende formuleringer som er mer åpne for tolkning.

Jeg tror ikke problemet er isolert til høyrepartier.

Ronny Kjelsberg, partiet Rødts 1. kandidat til Stortinget fra Sør-Trøndelag

Selv om min inngang til denne problemstillingen har vært partier på høyresiden, kunne jeg kommet med mange flere eksempler fra mange flere politikkområder og partier, men det ville sprenge rammene for en kort kronikk. Jeg tror nemlig ikke problemet er isolert til høyrepartier. Problemet med såpeglatte, runde og uklare programformuleringer som forsøker å tekkes alle er nok et problem som brer seg utover hele det politiske landskapet, og jeg frykter det kan vise seg å bli et alvorlig problem. I stedet for det politiske partiet som står fram med en tydelig politikk som velgere kan ta et saklig standpunkt til, får vi teflonpartiet hvor tykke lag av tom retorikk og politisk sminke, gjør at ingenting fester seg.

Tre poler

Denne tendensen sammenfaller med det vi nok kan kalle en svekkelse av den konflikt- og skillelinjemodellen den norske statsviteren Stein Rokkan laget for å beskrive den politiske situasjonen i etterkrigsnorge. Der knyttet politiske partier seg opp til bestemte grupper i samfunnet, og stod mer åpent fram som forkjempere for deres sak.

Partiene forsøker i dag i større grad å løsrive seg fra denne identifikasjonen til en bestemt gruppe, og vil nå framstille det som om de kjemper for alles interesser.

Ronny Kjelsberg, partiet Rødts 1. kandidat til Stortinget fra Sør-Trøndelag

En slik modell kan ha tre poler: Arbeidere, bønder og byborgerskap. I denne er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre de mest sentrale representantene for hver gruppe, men Arbeiderpartiet kan konkurrere med Senterpartiet om småbønder, Høyre med Senterpartiet om storbønder og Arbeiderpartiet og Høyre om mellomlagene i byene. Venstre og Kristelig Folkeparti sine nisjer har også vært i konkurransen om enkelte av disse «mellomlagene».

Partiene forsøker i dag i større grad å løsrive seg fra denne identifikasjonen til en bestemt gruppe. Partiene vil nå framstille det som om de kjemper for alles interesser. Kombinert med vage programformuleringer og kommunikasjonsrådgivere som gjør at det samme svaret kommer ut av politikermunn uansett hva spørsmålet var, blir det etter hvert stadig vanskeligere å orientere seg som velger. Dette er et demokratisk problem.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Tyngre å gjøre bevisste valg

For det er selvsagt ikke slik at de ulike partienes politikk vil ha den samme konsekvensen for alle nordmenn, uavhengig av alder, inntekt, bosted, yrke og andre variabler. Men denne økende såpeglattheten hos partier og politikere gjør det stadig vanskeligere for vanlige velgere å finne ut hva disse konsekvensene vil være. Striglingen og tefloniseringen gjør det til en stadig tyngre jobb for folk å gjøre bevisste politiske valg.

Kombinert med en viss avideologisering av både den politiske debatten og av befolkningen generelt, øker dette faren for at det gamle munnhellet skal slå til: «Om du ikke står for noe, faller du for hva som helst».