Jeg vil gjerne si noen ord om ytringsfriheten, som medborger i et land som går for å være ytringsfrihetens sterkeste forkjemper burde det være lov. Jeg skriver her kun som privatperson, ikke som offentlig ansatt. Det har jeg gjort før, men ikke denne gang.
Som sagt: ytringsfriheten. En del av Norges blankpolerte identitet. Grunnlovsfestet og en naturlig del av 17. mai-taler – og alle andre taler der det er plass. Vi er en nasjon som dyrker og kjemper for ytringsfriheten. Vi sender priser til Afrika, Asia og Russland, til mennesker som tør å ytre seg om destruktive systemer i eget hjemland.
Men når det gjelder friheten til å kritisere vårt eget system, da settes skjoldene opp. Da vil vi ikke lenger gå i krigen. Dette til tross for at vi har langt færre skjeletter skjult i våre rosemalte hjørneskap enn så mange andre steder i verden.
Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg leste at Heidi Follett nå har sett seg nødt til å si opp jobben sin. Hun fikk sterke interne reaksjoner etter å ha skrevet en kronikk om det å jobbe på innsiden av NAV-systemet. Jeg har selv brent meg på samme måte som Heidi Follett, og jeg tror at jeg altfor godt vet hvordan hun har det nå.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tar kritikken personlig
Heidi Follett satte søkelys på noe som ikke tålte lys. Det kan virke som om kollegaer og andre i hennes arbeidsomgivelser følte seg urettferdig kritisert og ble såret og vonbrotne. «Du kan ikke si sånn om oss, det er ikke pent.»
Nei, pent er det kanskje ikke, men det trenger ikke nødvendigvis være usant for det. Psykolog Jan Atle Andersen har skrevet: «Ord kan ikke såre, bare ‘såre’. Ord har bare den makt som mottakeren tillater». En velger – til en viss grad – selv hvor personlig en skal ta den kritikk som trykkes i de ulike mediene.
Å gjøre seg selv til offer for Heidi Follets meninger om et system vi alle er underlagt, er å snu oppmerksomheten i helt feil retning. Har vi virkelig blitt så systemblinde i dette landet at vi ikke evner å ønske debatter som kan føre til bedring velkommen?
Det er i så fall trist, og urovekkende. Slike lukkede systemer har vi sjelden gode ting å si om, i alle fall hvis de befinner seg i andre land enn det landet vi selv bor i.
Kritikk innenfra
Vi løfter selvrettferdig knyttneven mot andre nasjoners ytringsbegrensninger, men blir sårbare som den tynneste porselen når et kritisk øye blir rettet mot oss selv og vår egen måte å drive landet på. Det kan ikke kalles annet enn dobbeltmoral.
Når man jobber på innsiden av systemer som NAV og daglig ser enkeltpersoner og grupper som faller uheldig ut på grunn av «systemsvikt», så må det være en fordel at en påpeker det. Da kan systemet gjøre forbedringer – skulle en tro. Ytringsfrihet er en forutsetning for demokrati. Et demokratisk styresett forutsetter at mennesker deltar, og at meninger uttrykkes og utvikles.
Selvfølgelig kan dette påpekes i interne fora og ikke nødvendigvis sendes til den fjerde statsmakten i tide og utide. Problemet er bare at det ikke finnes fora i de offentlige systemer der ansatte, som er direkte involvert i kontakten med dem som faller utenfor, kan påpeke feil eller komme med forslag til forbedringer slik at det når frem til de som former systemet. Til det sitter formsetterne for langt unna.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
En anledning til å forandre seg
Kritikken som kommer er, i mine øyne, en gylden mulighet til å se andre vinklinger på enkeltsituasjoner og systemet. Med flest mulig synspunkter med i debatten kommer de beste løsningene fram.
Jeg tolker kritikken som Follett og andre kommer med slik at den ikke er ment for å bryte ned, men for å bygge opp. Dagens velferdssystem er på mange måter bra, men det kan bli så mye, mye bedre. Det kan umulig være slik at alle ansatte på offentlige kontorer mener at vi er underlagt et optimalt system, uten behov for endring eller forbedringer, helt perfekt på alle nivåer og plan.
Slik kan det da ikke være? Så hvorfor denne redselen for endring og sårbarhet i forhold til berettiget kritikk? Jeg vet ikke, men gammelt systemslagg henger igjen fra mørkere tider, fra den gang en ansatt skulle bukke og mukke i stille taushet uansett ordre fra oven, fra den gang straffereaksjonene på obsternasighet og vågale uttalelser var bjerkeris og spanskrør. Litt utvikling har det da vært siden den gangen, men et kvantesprang vil jeg ikke kalle det. Det jeg vet er at hvis det vokser fram en kultur der man støter ut dem som kommer med kritikk, da har hele systemet et problem.
Som min gamle bestefar brukte å si: «Det blir ikke rent dersom en feier all møkka under teppet – det bare ser sånn ut …»
