Det er dypt tragisk når noen dør av feilbehandling, lange ventelister, svikt eller forsømmelse i systemet. Feil og mangler i helsetilbudet har store konsekvenser for dem som rammes. Det ropes etter innrømmelser, og enkeltpersoner blir stilt til veggs og holdt ansvarlig.
Det er ikke så lenge siden jeg var lykkelig uvitende om at jeg bare noen få år senere skulle bli en del av statistikken over uføre med livsstilssykdommer. Et liv med høyt tempo, mye stress og høye forventninger gjorde meg avhengig av helsetjenester. I dag kan jeg se på dem som er samme båt som jeg var i, og prestasjonskravene er ikke blitt mindre. I et av verdens beste land å bo i har vi en trygghet om at helsevesenet rykker inn om noe skjer oss. Men om ikke vi endrer den kollektive holdningen om at «det ordner seg nok», vil det bli enda trangere i sykehuskorridorene.
Rettighetskultur
Folketrygden er et sikkerhetsnett – et nett av rettigheter som mange andre land kan misunne oss. Som følge av velferdsordningene er det også utviklet en kollektiv rettighetskultur. Vi roper høyt når det ikke er flere ledige senger og vi skriker enda høyere når feil skjer. Daglig opplever vi massiv kritikk rettet mot helsevesenet. Til tross for en iherdig innsats fra helsearbeidere, administrasjon og politikere, strekker ikke tilbudet til. Skattebetalerne forventer mer, raskere, bedre. Vi vil ha mer feilfri og billigere behandling.
Det er selvsagt uakseptabelt at pasienter må ligge i korridoren, at kreftpasienter må vente på behandling, at eldre ikke har enerom og at folk dør av feilbehandling. Men de aller fleste opplever en velfungerende primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kroppen trenger internt lederskap
Alle ledere vet at endringsprosesser sikres ved forankring og eierskap hos nøkkelpersoner internt. Uten forankring og eierskap vil ingen ta ansvar, og resultatene uteblir.
Vår egen kropp og helse trenger også ansvarlig internt lederskap. Vi kan ta beslutninger som gjør oss godt og hjelper oss å styre unna det som er skadelig. Valget er vårt. Mange av oss lever liv i ubalanse – enten spiser vi for mye, eller vi spiser for lite, vi trener for mye eller ingenting. Våre forventinger til vellykkethet driver oss til vanvidd og vipper mange over i langtidsfravær og uførhet. Er vi ikke fornøyd, pøser vi på med antidepressiva, sovemedisin eller anabole steroider, samtidig som vi vet at helsevesenet henter oss opp om det går galt. Folketrygden blir som en behagelig hengekøye i stedet for som et sikkerhetsnett.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Livsstil belaster systemet
Måten vi lever på kan redusere behovet for helsetjenester og belastningen på systemet. Så lenge vi ikke tar vare på kroppene våre, må vi også være villig til å ta konsekvensene av det. Vi har rett til å få behandling, men rettighetene kan bli modifisert dersom vi ikke gjør noen egeninnsats. Det kan bety at den enkelte i større grad må ta deler av regningen ved at egenandelen økes. Det er en lite ønsket situasjon.
En annen måte å gjøre det på, er å la helsehistorikk være enkelt tilgjengelig for den enkelte av oss, og for institusjoner som trenger den for behandling. Oppretting av en «Min side» for egen helsehistorikk, kan gjøre pasientene mer delaktige i egen helseutvikling og skape eierskap og forankring til egen helse.
Fastlegebesøk som «service»
Kontroller hos fastlegen bør bli en «service» hvor historikken gjennomgås, og det gjøres vurdering av belastninger og risiko. Det vurderes hva som skal til for å unngå sykdommer og skader fram til neste «service». Resepten fra legen kan være «du trenger psykolog!», «du må stresse mindre», «du må slutte å røyke», «du må bevege deg mer», «du må spise mindre fett fordi du har høyt kolesterolnivå» og lignende. Følges ikke rådene, kan det bli dyrere neste gang.
Her må det selvsagt være mulighet for å utøve skjønn, slik at vi hindrer misbruk av sikkerhetsnettet. Får vi bukt med hoveddelen av livsstilssykdommer, avlaster vi helsevesenet vesentlig.
