Denne kronikken følger opp forfatter Mads Larsens «Mannemannen ingen vil ha» (15. april) om Vi Menn-konkurransen «Ta manndommen tilbake», og redaktør Alexander Øystås svar «Spytter på hundretusener av norske menn» (22. april).
Det foregår en bullfight i et hjørne av internett i disse dager. Riktignok har den ikke fått i nærheten like mye oppmerksomhet som sin mer tabloidvennlige kusine catfighten ville fått i en tilsvarende sammenheng, men deri ligger vel også mye av problemet når Mads Larsen og redaktøren i Vi Menn har barket sammen over mannsrollen.
Seksuell tilgang
Larsen anklager Vi Menn for å hylle mannemannen ingen vil ha, mens Vi Menn mener Larsen spytter på norske menn. OMG! Finn frem popcornet, tenkte jeg, men kommentarfeltene forble sørgelig kjønnsløse. Det syns jeg er synd, men kanskje ikke så rart.
Larsen leverer nemlig en litt sammenrasket kronikk der omkvedet likevel synes å være at feminismen fører til at sytende, hvite menn ikke får pult: «Den mest relevante definisjonen på ‘ekte mann’ må være den typen menn attraktive kvinner belønner ved å gi seksuell tilgang. Det er tross alt denne definisjonsmakten som alene er skyld i at vi ikke lenger sitter i huler og flørter i varmen fra bålet», sier Larsen – og reduserer på den måten mannen til, vel, en pikk.
Bare et begrep som «seksuell tilgang» er jo i denne sammenhengen så ladet med sosialdarwinistisk svada at det er like før man forventer at David Attenborough skal stikke hodet frem mellom linjene og rapportere fra dyrenes liv på savannen. I tillegg formelig drypper utsagnet av salte, såre tårer felt av menn som ikke har fått bekreftet sin manndom på den eneste måten de har lært at det var mulig; nemlig ved å få stikke forplantningsorganet sitt inn i kvinner andre menn har lært å finne attraktive.
Mannen som kvinnens forsvarer
I sitt tilsvar leverer Vi Menn på sin side mer eller mindre bare en brand positioning statement av produktet sitt, der eneste tilløp til meningsytring synes å være at norske, hvite menn er ekte menn som tolererer likestilling fordi ekte hvite, norske kvinner vil ha «menn med maskuline, positive verdier. Som beskyttelse, omsorg, besluttsomhet og kampvilje», som de skriver.
Dette sammenstilt med et neppe tilfeldig sammenrasket knippe eksempler på fortreffelige menn Mads Larsen ikke bør kødde med, som «de som forsvarer rettighetene hans ved å risikere livet i krig mot terrorister» og «patruljerer nabolaget hans om natten for at han skal sove trygt», reduserer mannen til, vel, en gladiator med pikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Fiksjon og virkelighet
Ikke rart at kommentarfeltene satte popcornet litt i halsen. Både Larsen og Vi Menn går jo i den samme gamle fella og danser rundt mannsrollen anno gullkalvens tid. En debatt om mannsrollen tuftet på eldgamle, oppleste og vedtatte misforståelser om hva en mann er og skal være, er dømt til å falle på stengrunn.
Mannen som sexsulten kriger og forsvarer av nabolaget er død. Jeg kjenner i hvert fall ingen ekte menn som definerer sin egenverdi ut i fra hva slags damer de ligger med eller hvor mange terrorister de får skutt. Og med «ekte» mener jeg her i betydningen «virkelige».
I fiksjonens verden ser jeg dem derimot fortsatt ofte. Og med «fiksjonens verden» mener jeg her reklamen og underholdningsprodukter designet for å dempe menneskelig usikkerhet og livsangst som Vi Menn og flere blader i kvinnepressen som jeg selv er en representant for.
Lære av kvinner og homofile?
Jeg er veldig for en real debatt om mannsrollen. Vi trenger den. Vi menneskene altså.
Men når et hvert tilløp til mannsdebatt skal bygges på kunstige sjablonger som både Larsen og Vi Menn representerer, oppnås intet annet enn å opprettholde status quo med nedarvete og fullstendig utdaterte tanker om og holdninger til kjønn.
Med kvinnekampen har kvinner måttet redefinere sin egen kjønnsrolle. Kvinner har måttet skape seg nye idealer å strekke seg etter, sette andre forventninger til seg selv og dermed til andre. Den eneste store gruppen menn som i moderne tid har måttet gjøre det samme, er homofile menn. Som utstøtt fra Vi Menn-fellesskapets jeger og sanker-kultus og Larsens sexjagende sjablong-verden, har de måttet lage sin egen mannsrolle og definere den selv.
Kanskje vi trenger en skikkelig homsepatrulje for å få sparket i gang debatten om mannsrollen blant de av gutta som fortsatt føler seg utstøtt? Kanskje en rosa knyttneve må slås i bordet for å vekke de siste, fittesultne, hvite krigerne før de danser etter gullkalven hele veien over kanten av stupet? Homofile menn er jo like mye menn som andre menn, men har ikke i like stor grad vært belemret med alle de medfødte privilegiene den heterofile mannsrollens forventninger til menneskelivet tradisjonelt har vært tuftet på.
Tilårskommen tegneserie
Jeg vet ikke, men det kan være liten tvil om at det må rimelig drastiske tiltak til for å få litt fres på den norske mannsdebatten. Som den er, minner den altfor mye om en tilårskommen tegneserie med superhelter hvis spesielle krefter er såpass utdaterte at ingen helt skjønner vitsen med dem lenger.
For når Vi Menns redaktør spøkefullt oppsummerer kjønnsdebatten med sitt «personlig har jeg ofte gledet meg over Fredrik Stabels presise kjønnsdefinisjon: ‘Menn og kvinner har én ting felles – motsatt kjønn’» i samme åndedrag som han latterliggjør folk som mener kjønn er tillært, skjønner vi jo at dinosaurenes tid snart må være forbi og menneskenes tidsalder begynne.
