Et VG-oppslag fortalte oss forrige uke at vel 330 000 har private helseforsikringer. De fleste av disse er forsikret via sin arbeidsgiver. Det er i første rekke utgifter til konsultasjoner og mindre inngrep som dekkes av forsikringene.
Flere har uttrykt bekymring for utviklingen. Man kan også se det på en annen måte: Er framveksten av private forsikringsordninger en effekt av at sykehusene i dag prioriterer pasientene bedre enn tidligere?
Rett til helsehjelp gir tidsfrist
Ventetidene i helsetjenester avhenger av etterspørselen etter tjenester og hvilket tilbud det til enhver tid er. I et land med gratis helsetjenester vil etterspørselen vanligvis være høy. Dette skaper behov for å nedprioritere tjenestene som ikke kan klassifiseres som «øyeblikkelig hjelp». I Norge har vi etter mange års debatt og utviklingsarbeid bestemt oss for at prioriteringer skal skje på grunnlag av tre kriterier; sykdommens alvorlighet, forventet nytte av helsehjelpen og et rimelig forhold mellom effekt og kostnader.
Skårer lidelsen samlet sett høyt i forhold til de tre kriteriene får pasienten rett til helsehjelp. Dersom så skjer, blir det også definert en tidsfrist for når pasienten skal ha fått hjelp, for eksempel i løpet av tre eller seks uker. Pasienter med hjerteproblemer og kreftdiagnoser vil være i disse gruppene. Det skjer fristbrudd, men i all hovedsak overholdes fristene.
De som ikke får rett til helsehjelp får heller ingen frist for behandling.
LES KRONIKK: Bent Høie - «Klassedelt helsevesen»
Sykehusene prioriterer bedre
Tidligere var ikke den faktiske ventetiden til behandling for pasienter med og uten rett til helsehjelp forskjellig, men de siste årene har den vært økende. Det betyr at de som ikke får rett til helsehjelp kan måtte vente lenge. De langtidsventende er gjerne pasienter med ortopediske diagnoser, ledd- og muskellidelser.
Dette er tilsvarende diagnoser som de private helseforsikringene nå i økende grad dekker utgiftene for. Trolig er der en sammenheng. At sykehusene prioriterer bedre gjør at det vokser fram et marked for private helseforsikringer som i hovedsak er rettet inn mot håndtering av mindre alvorlige lidelser.
Argumentene mot endring
Noen er bekymret for utviklingen. I hovedsak er det tre argumenter som benyttes mot endringene som skjer:
1. Private helseforsikringer skaper ulikhet i tilbudet mellom de som har og de som ikke har private forsikringer.
2. Når noen etter hvert kjøper seg forsikringer i et privat marked, vil betalingsvilligheten i forhold til vårt offentlige helsesystem går ned. En blir mindre villig til å betale skatt.
3. Leger og sykepleiere fristes av høye lønninger i de private sykehusene der forsikringsselskapene kjøper tjenester. På den måten vris ressurser bort fra høyt prioriterte oppgaver i de offentlige helsetjenestene.
LES KRONIKK: Iver Aastebøl - «Vart du skræmt, no?»
Ventetiden for de uten forsikring vil ikke øke
Det første argumentet er utvilsomt riktig. Private forsikringer vil gi kortere ventetider for de som har forsikringer enn for de som ikke har forsikringer. Men vil ventetidene for de som ikke har forsikringer øke? Her vil svaret være nei. Under visse forutsetninger kan en til og med tenke seg at ventetidene for de som ikke har forsikring vil bli kortere fordi mange pasienter vil forsvinne fra køen i de offentlige sykehusene.
Det andre argumentet representerer i prinsippet en mulighet, men så langt kjenner jeg ingen eksempler på slike endringer.
Det tredje argumentet er mer komplisert å vurdere. I en situasjon med mangel på arbeidskraft kan de private sykehusene tiltrekke seg arbeidskraft fra de offentlige sykehusene. Så langt har imidlertid årsverksveksten i de offentlige sykehusene i Norge vært rimelig høy, noe som ikke tyder på høy grad av konkurranse om arbeidskraften. Et spørsmål er også hva som ville skjedd hvis konkurransen om arbeidskraften økte. Ville da de offentlige sykehusene redusere tilbudet av høyt prioriterte oppgaver eller ville det være omfanget av de lavere prioriterte oppgavene som ble redusert?
Bør skape mindre bekymringer
De private helseforsikringene skaper en viss ulikhet, og lar en denne målsettingen være altoverskyggende, bør en være motstander av de endringene som skjer. Legger en i tillegg vekt på at de private forsikringsordningene mobiliserer mer ressurser til helsetjenestene og bidrar til kortere ventetider for mindre alvorlige diagnoser, bør veksten i det private helseforsikringsmarkedet skape mindre bekymringer.
