Denne uka kom endelig tallene fra den første nasjonale omfangsundersøkelsen av voldtekt i Norge. Den slår fast at én av ti kvinner har blitt voldtatt i løpet av livet, de fleste av noen de kjenner. Mange av ofrene er unge, og svært få er i kontakt med hjelpeapparatet. Nesten en tredjedel av ofrene har aldri fortalt om voldtekten til noen andre. Skam og stigma er faste følgesvenner i et voldtektsoffers hverdag. Tre arenaer peker seg ut som steder som trenger vår oppmerksomhet: skolen, arbeidslivet og rettssystemet.
Voldtekt som velferdsproblem
I løpet av den tiden jeg har jobbet med seksuelle overgrep har jeg møtt mange titalls ofre. For mange blir konsekvensen av slike krenkelser både fysiske og psykiske reaksjoner, senskadevirkninger og forringet livskvalitet. Det er ikke uvanlig at utdanningsplaner går i vasken eller at en karriere må settes på vent. Noen ofre utsettes for trakassering av andre ungdommer i etterkant av voldtekten og må derfor flytte skole.
Men en voldtekt er ikke bare et anslag mot et menneskes verdighet, helse og rett til kroppslig selvbestemmelse. Lik deltakelse i og tilgang til utdanning og arbeidsliv regnes som grunnleggende menneskerettigheter etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har ratifisert. Fordi overgrep stikker kjepper i hjulet for fremtidsdrømmer, opplever voldsutsatte at deres medborgerskap innenfor utdanning og arbeid svekkes.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Unge mennesker er utsatte
Arbeidslivet og utdanningssektoren kan på den annen side også være en arena der overgrep begås. Ifølge SSB er unge kvinner særlig utsatt for seksuell trakassering i arbeidslivet. En forekomstundersøkelse av seksuell trakassering ved et utvalg videregående skoler i Sør-Trøndelag, som ble foretatt i 2007, viste at nær 10 prosent av jentene var blitt tvunget til å ha samleie eller munnsex mot sin vilje. Begge deler defineres som voldtekt etter norsk lov.
Også en undersøkelse av Oslo-befolkningens utsatthet for vold og trusler peker i retning av en viss sammenheng mellom ung alder og utsatthet. Politiets anmeldelsesstatistikker avdekker at det på både offer- og overgripersiden er en opphopning av unge mennesker. Den nye nasjonale forekomstundersøkelsen av voldtekt bekrefter i så måte tidligere forskning som slår fast at unge mennesker er spesielt i faresonen for å bli utsatt for seksuelle overgrep.
Samtidig viser forskningen også at utsatthet minker dess høyere utdanning og bedre inntekt kvinner har. Derfor er skolen og arbeidslivet viktige arenaer for forebygging av nye overgrep og tydelige reaksjoner når de faktisk finner sted. Her er varslingsplikten absolutt og holdningskampanjer nødvendige.
Seksuelt medborgerskap
Få av dem som utsettes for voldtekt får sine saker ført for en domstol. Drøyt 8 av 10 anmeldelser henlegges. Tall fra Riksadvokaten anslår at cirka 12 prosent av alle anmeldte voldtekter ender med fellende dom. Forskning viser at særlig unge kvinner sliter med å bli trodd, spesielt dersom det ikke var vitner til voldtekten eller dersom de var berusede eller opptrådte flørtende i forkant. Det betyr at disse kvinnene har en svekket rettssikkerhet og ikke anerkjennes som legitime ofre på lik linje med andre ofre, for eksempel dem som utsettes for voldtekt av ukjent gjerningsperson på offentlig sted.
I lys av teorier om seksuelt medborgerskap trengs det økt kunnskap om inklusjons- og eksklusjonsprosesser i samfunnets måte å definere ofre og overgripere på, både kulturelt og institusjonelt. Å være medborger innebærer at man som menneske anerkjennes og gjenkjennes av staten som et ønsket individ, at man får høre til. Man skal kunne få stille politiske krav og bli lyttet til.
Politiske systemer og diskurser reagerer på ens politiske krav og livsbetingelser. Seksuelt medborgerskap handler om å kunne få uttrykke seg fritt som seksuelt vesen uavhengig av legning, identitet og seksuelle preferanser. Mye seksuell erfaring eller en flørtende personlighet skal ikke diskvalifisere fra å bli anerkjent som rettssubjekt.
Utenfor det gode selskap
Spørsmålet er hvordan og hvorfor noen personer kan anerkjennes og gjenkjennes, mens andre ekskluderes fra det gode selskap? Disse spørsmålene er relevante å stille i forhold til statens menneskerettslige forpliktelser til å forebygge, etterforske og straffeforfølge voldtekt, og å yte kompensasjon til utsatte.
Til tross for stor tverrpolitisk enighet om at dette må ivaretas og styrkes, er det godt dokumentert at arbeidet med å styrke rettssikkerheten for overgrepsutsatte halter, blant annet på grunn av kjønnsstereotype oppfatninger i førstelinjetjenesten og i dommerstanden.
Selv om norske fag- og lekdommere gjennomgående har lav aksept for myter om voldtekt, viser forskning at mannlige dommere i større grad enn kvinner rapporterer om kjønnssjåvinistiske holdninger, samt at slik sjåvinisme er sterkt relatert til aksept av voldtektsmyter. Slike myter skal ikke være til hinder for straffeforfølgelse av voldtekt.
Forebygging, oppreisning og straffeforfølgelse
De nye tallene fra forekomststudien bekrefter mye vi allerede visste fra før. Det må derfor mobiliseres tverrpolitisk på statlig nivå på de arenaene der kvinners medborgerskap i sterkest grad utfordres: i skolen, arbeidslivet og i møtet med helse- og rettssystemet. Det ligger flere gode offentlige utredninger og planer på bordet allerede. Her understrekes viktigheten av å styrke og lovfeste helse- og psykologhjelp for ofre, forbedre politiets etterforskning og øke deres bemanning, samt å gi opplæring til rettssystemets aktører med tanke på å bekjempe kjønnsstereotypier og få gode, nøkterne bevisvurderinger.
Voldtektsparagrafen må utformes slik at den reflekterer at sex skal være frivillig. Ordlyden kan med fordel fokusere på tvang og utnytting som midler til å skaffe seg seksuell omgang.
Sist, men ikke minst må det avsettes midler til behandling og forebygging for å hindre at folk blir, eller fortsetter å være, overgripere. Skolen og arbeidslivet er nevnt som opplagte steder å starte. Det bør ikke brukes mindre penger på å forebygge voldtekt enn på å forebygge abort og røyking.
Gjennomføring av slike tiltak støtter opp under realiseringen av Norges menneskerettighetsforpliktelser, og er fremfor alt en klok investering i folkehelsa.
