Hopp til innhold

Suksess og kollaps i popbransjen

Fortellingen om Agnete og Eurovision gikk fra dreie seg om en ikonisk kjole til å dreie seg om psykisk helse.

Agnete fremfører sangen "Icebreaker" på scenen under semifinalen i ESC

Agnete Johnsen fremfører sangen 'Icebreaker' under semifinalen i ESC. Hun kom ikke videre til finalen.

Foto: MAJA SUSLIN/TT / AFP

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Lørdag var det finale i Eurovision Song Contest i Stockholm. Denne gangen var ikke Norge med i siste runde, etter at Agnete Johnsen røyk ut av semifinalen torsdag kveld. Dette til tross for at den norske deltakeren stilte med en moderne poplåt av høy kvalitet.

Men Agnete Johnsen fikk i løpet av sine dager i Stockholm mindre og mindre oppmerksomhet for selve låten «Icebreaker». Faktisk fikk hun etter hvert mest oppmerksomhet for at hun ikke ville ha noe oppmerksomhet.

Historien om psykisk helse

Media-fortellingen om Agnete Johnsen og Eurovision, gikk fra å dreie seg om en ikonisk kjole og en sang med overraskende vendinger, til å dreie seg om psykisk helse. Johnsen har i lengre tid vært åpen i media om sin bipolare lidelse. Hun ga seg plutselig i første episode av 71 grader Nord.

Og idet Eurovision-sirkuset startet i Stockholm, fikk et samlet pressekorps beskjeden om at Agnete ikke stilte til noen intervjuer, ei heller hennes nærmeste venner og familie. Pressen måtte nøye seg å snakke med noen 40-åringer i t-skjorter, i form av managere og NRK-produsenter.

Unge kvinnelige artister som rir på en bølge av suksess inn i et langvarig lanseringsmaskineri, og kommer ut av det hele med skader på sjelen.

Øyenvitner fra Globen i Stockholm kunne fortelle at Agnete Johnsen gikk rundt og holdt sine samarbeidspartnere i hånden og virket svært skjør. Da Agnete stille passerte kameraene på vei til prøver og semifinalen, bak store solbriller og sort skinnjakke, kunne det på en måte se litt glamorøst ut. Men også litt trist.

Lanseringsmaskineriet

For dette har man sett før. Unge kvinnelige artister som rir på en bølge av suksess inn i et langvarig lanseringsmaskineri, og kommer ut av det hele med skader på sjelen. Det mest kjente eksempelet er Lene Marlin. Kun 17 år gammel fikk Marlin i 1998 en uventet internasjonal hit med «Unforgiveable Sinner», og promoterte denne over hele verden inntil hun kollapset. Og så forsvant hun fra rampelyset.

Noen år senere fikk vi hennes historie i form av intervjuer i helgemagasinene. Og deretter på programmet Hver Gang Vi Møtes. Og på torsdag denne uka, var det nettopp Lene Marlin som kom med en støtteerklæring til Agnete Johnsen. På sin facebook-side skrev hun: «Jeg vet hvordan du har det».

Når de skal formidle ekte følelser til andre, som yrke, er de like åpne for å ta til seg følelser.

En liknende historie om ung suksess, hensynsløse plateselskap og managere, om tapt ungdomstid, uvennskap og mentale påkjenninger, kjenner vi også fra Marion Ravn og Marit Larsen og historien om deres internasjonale lansering som barnepopstjerner med M2M. Alle husker også bildene av Britney Spears, som klipte av seg håret og slo febrilsk rundt seg med en paraply mot nærgående Paparazzifotografer.

Nylig kunne vi lese artisten Ida Marias historie i Aftenposten, om hvordan media og plateselskapet utnyttet og bygget opp under hennes sex, drugs & rock’n’roll-image i så stor grad, at artisten nesten utslettet seg selv. Hva er det som egentlig skjer her?

En ung og sårbar sjel

Den etablerte forestillingen er at det dreier som om griske bakmenn som utnytter og sliter ut unge, naive og talentfulle artister. Eller handler det rett og slett om at dette bare er vanlig ungdom, som gjennomgår alt det som ungdom opplever i de ofte vanskelige og intenst følsomme tenårene? Bare at for dem skjer alt med kameraene på?

Den etablerte forestillingen er at det dreier som om griske bakmenn som utnytter og sliter ut unge, naive og talentfulle artister.

Eller lever i artistene i en boble, beskyttet av et apparat som hindrer dem å vokse opp til å bli voksne mennesker gjennom jobb eller studenttilværelse? Handler det om at norske unge har det så godt, at møtet med en voksen, internasjonal og kommersiell industri virker kaldt og nådeløst? Mens det for amerikanere som Beyonce eller Justin Bieber kan være en suksess som er meningsfylt å ofre alt for?

Lene Marlin er kanskje inne på noe når hun skriver på sin facebook-side at artister gjerne er følsomme personer. Når de skal formidle ekte følelser til andre, som yrke, er de like åpne for å ta til seg følelser. Det går like mye inn som det går ut. Og det blir bare for mye for en ung og sårbar sjel.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter