Stråling – usynlig ubehag

Trådløs stråling og eloverfølsomhet er tema for denne ukens Folkeopplysningen. Se programmet her eller på NRK1 etter kl 20:45.

I 1994 ble jeg den lykkelige eier av min første mobiltelefon. Det var en stor og tung Ericsson. Etter hvert som mobiltelefonene ble mindre, ble regningene større. Jeg ringte mye og lenge. Siden mobilen var et arbeidsverktøy, ble den flittig brukt hele dagen og kvelden. Etter ca. 10 år som meget aktiv mobilbruker, begynte jeg å merke ubehag da jeg snakket i mobilen.

Noen år senere, etter at trådløse nettverk ble mer og mer vanlig, merket jeg dessverre at jeg også reagerte på det. Jeg husker spesielt en gang jeg satt på Business loungen på flyplassen i Moskva og skrev min reiserapport. Jeg hadde ikke koblet på WiFi på min PC og arbeidet kun i Word.

Tankene mine var fokusert på reiserapporten og ikke at det kunne være noe i nærheten som kunne gjøre meg dårlig. Plutselig begynte jeg å føle ubehaget ved de vanlige symptomene. Jeg dobbeltsjekket at jeg både var frakoblet og at WiFi var skrudd av. Alt var skrudd av, så jeg forstod ikke hvorfor jeg ble uvel. Så begynte jeg å se meg rundt, og på plassen rett bak meg satt en mann og surfet på nettet.

SE OGSÅ: Folkeopplysningen, sesong 2.

Hvordan er symptomene?

Jeg kjenner ubehag i hode og kroppen. Svimmelhet, kvalme og vondt i hodet. Korte mobilsamtaler går greit, men desto lenger jeg snakker, desto verre blir jeg. Heldigvis gir ubehaget seg når jeg ikke lenger utsettes for strålingen.

Er jeg sliten og trett, reagerer jeg raskere på strålingen, ved at ubehaget kommer raskere. Men om jeg er frisk, uthvilt og i god form, så kan jeg tåle å bli utsatt for stråling lengre.

FØLG DEBATTEN: NRK ytring på Facebook.

Hvordan tilpasser jeg meg?

Fordi jeg har dette problemet, må jeg prøve å begrense meg til å snakke minst mulig, kortest mulig, samt å ringe mer med fasttelefon og sende SMS. Jeg sender alltid mye SMS. Det blir fort flere tusen pr. mnd. Det har også vært viktig for meg å sette meg mer inn i dette ukjente og usynlige fenomenet; stråling.

Jeg meldte meg inn i gruppen Folkets Strålevern, som driver med informasjonsarbeid om strålefare, og lærte meg fort at det er noe som heter SAR-verdi, en målestokk på energiabsorbering i kroppen fra stråling. Denne skal være så lav som mulig. Min Samsung Galaxy S4 gir kun en SAR-verdi på 0.4, mens andre populære mobiler kan stråle opp til 3 ganger så mye. Det er imponerende at Samsung, som er en av de store mobiltelefonprodusentene, er markedsleder på lav stråling. Det minner meg litt om Toyota, som tidlig begynte å produsere mer miljøvennlige hybridbiler.

Ubehaget og ulempene med mobiltelefon er ikke noe stort problem. Jeg løser det med kortere samtaler, ved å bruke høyttaler (slik at jeg får telefonen lenger bort fra hode og kroppen) eller ved å sende SMS. Det er også mulig å legge på når jeg begynner å føle ubehag.

WiFi-problemet

Med trådløse nettverk er det verre, og vanskeligere. Dem kan jeg ikke kontrollere eller styre. Heldigvis er jeg ikke så sensitiv at jeg reagerer på at nettverket er der. Jeg reagerer først om jeg er i nærheten av PCer eller nettbrett som kommuniserer med nettverket. Løsningen er å oppholde seg kortest mulig tid i et slikt miljø, eller rett og slett finne en plass som er lengst mulig unna personer som er på nettet. Selv om det kan virke litt rart og usosialt å sette seg for seg selv, så er det en nødvendig tilpasning for å fungere.

Den beste løsningen for å unngå problemet er å bruke kabel. Hjemme har jeg uttak til kabel i alle rom og ikke noe trådløst nettverk. På kontoret har jeg også stasjonær PC med kabel. Uten kabel ville jeg ikke fungert. Jeg klarer ikke å jobbe flere timer med trådløst nettverk. Om jeg er på reise og må bruke trådløst nett, så logger jeg meg på og av. Da er jeg sjelden mer enn en time på nett om gangen og det fungerer heldigvis bra.

Hodet kortslutter

Det største problemet jeg har opplevd med trådløst nett er i Fylkestinget. Der varer møtene hele dagen og de fleste sitter med pc eller nettbrett. Flere ganger har jeg blitt tvunget til å forlate fylkestingssalen for å få en pause fra strålingen. Med stråling på alle kanter i flere timer blir jeg helt «satt ut». Det verste symptomet er at hjernen blir helt «kortsluttet» og jeg sliter med å samle tankene og fokusere. Heldigvis finnes det spesiallagde klær som er produsert med innebygde tråder av metaller, som demper strålingen.

Jeg har målt strålingen på kontoret mitt på Stortinget og den er heldigvis minimal. Og som nevnt bruker jeg stasjonær PC med kabel. Debattene i Stortingssalen er også uproblematiske, siden de debattene fraksjonene har, aldri varer en hel dag, slik som i fylkestinget. Følgelig fungerer jeg bra på Stortinget, selv om jeg er sensitiv overfor stråling.

Røyking, asbest – og WiFi?

Stråling er et merkelig fenomen som samfunnet enda ikke helt forstår konsekvensene eller effekten av. Heldigvis virker det som om flere og flere er opptatt av «føre var» prinsippet. Det viktigste er ikke å være kategorisk og bastant på at stråling er helt uproblematisk. Sett i et historisk lys har samfunnsutviklingen medført mange nye produkter og situasjoner, som det har tatt opp til flere tiår før man har forstått faren med. Røyking, asbest, forurensning og dyptvannsdykking er alle eksempler på slike fenomener.

Jeg har ingen vitenskapelige beviser for at stråling er skadelig eller farlig, men jeg vet at jeg får sterkt ubehag når jeg utsettes for stråling. Utfordringen er at man ikke kan se, lukte eller ta på strålingen. Følgelig ser jeg at de som ikke får ubehag av stråling, ikke forstår problemet.

For å sette tingene litt i perspektiv kan jeg sammenligne det med passiv røyking. Jeg er ihuga røykemotstander og misliker sterkt å oppholde meg der folk røyker. Men om jeg måtte velge mellom passiv røyking eller «passiv stråling», så hadde jeg valgt passiv røyking. Det er vesentlig mindre ubehagelig.