Kontantstøtten er igjen dagsaktuell, etter at Spydeberg kommune annonserte ett års prøveprosjekt med særdeles lukrativ støtte til hjemmeværende. Og det er klart det frister med 10.000 kroner i måneden for hvert barn under 18 måneder og 6600 kroner frem til skolealder. Hvem sier vel nei til pengegaver fra det offentlige? Spørsmålet er om det er rimelig at kommune og stat skal betale småbarnsmødrene ut av tidsklemma.
Fritt vilt
På NRK Ytring 26. februar spør Gunhild Maria Hugdal Marchen når det skal bli stuereint å være hjemmeværende. Ifølge henne får kvinner som lengter hjem til sine barn beskjed om å skamme seg av strenge feminister. Men Marchen har ikke fulgt med i timen hvis hun tror kritikken bare rammer mødre som jobber deltid. I 2013 er småbarnsmødrene fritt vilt uansett hvilken stillingsbrøk de velger.
Det er i tillegg langt fra sannheten at norske mødre lar seg skremme ut i fulltidsarbeid av moralistiske feminister. 40 prosent av småbarnsmødrene jobber deltid, bare fem prosent av småbarnsfedrene gjør det samme. Fem ganger så mange kvinner som menn velger å motta kontantstøtte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Lønnsulikheter
Vi trenger altså ikke økonomiske insentiver for å få mødrene til å jobbe mindre, det klarer de veldig fint på egen hånd. Lønnsulikhetene mellom mor og far en én viktig grunn. Når mor tjener mye mindre enn far, er det selvsagt økonomisk fornuftig for familien at det er mor som jobber mindre.
LES OGSÅ: Dobbel kontantstøtte skaper debatt
I tillegg bærer vi med oss en kulturarv fra femtitallets husmødre, som bidrar til at kvinner i langt større grad enn menn tar hovedbyrden for familielivet. Det er mor som sitter på jobb og bekymrer seg for hvordan barna har det i barnehagen. Det er mor som planlegger, organiserer og administrerer. Det er mor som lurer på hva de andre mener om henne som forelder.
Aldri fornøyd
Den norske familiepolitikken er nærmest uten sidestykke i global sammenheng, men vi er selvsagt ikke fornøyde, vi vil ha mer. Det er ikke nok med ett års betalt permisjon, barnehage til alle, ammefri og rett til å være hjemme med syke barn. Vi vil også ha betalt for å ikke jobbe i småbarnsfasen.
Men det er ingenting som tyder på at vi kommer til å bli fornøyde selv om vi får ønsket oppfylt. Sannsynligvis vil vi ganske raskt finne noe annet å legge til på ønskelista; kreve nok et gode som for resten av verden fremstår som en nærmest absurd luksus.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kortsiktig løsning
Vi ønsker, krever og forventer stadig mer, vi får aldri nok, blir aldri mette.
Prøveprosjektet i Spydeberg kommune er en særdeles raus ordning. Det er likevel ikke noe annet enn en dårlig quick fix på et langt større problem, nemlig at vi har innrettet samfunnet slik at begge foreldre må jobbe utenfor hjemmet.
LES OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren: «Når mor vet best»
Heldigvis er det ingen naturlov som tilsier at det skal være slik, derfor er det også mulig å se for seg et annet type samfunn. Løsningen er ikke pengegaver fra staten, hverken av symbolsk størrelse eller i Spydeberg-varianten. Løsningen er lavere forbruk, mindre produksjon, færre turer på kjøpesenteret, færre
utenlandsferier, færre duppedingser vi bare må ha og færre kvadratmeter nyoppusset bolig.
Flere fedre bør jobbe mindre
Av hensyn til miljøet er dette den eneste fornuftige løsningen, og globalt sett er det ingenting annet som er moralsk forsvarlig. For veldig mange familier vil det også være et ubetinget gode at begge foreldre jobber mindre. Hvis staten skal bidra med noe, bør det være å legge til rette for at flere fedre kan jobbe mindre, uten at det knekker familieøkonomien. Det øker likestillingen både hjemme og på arbeidsmarkedet, gir de overarbeidede fedrene mer tid med egne barn og vil sannsynligvis være en positiv faktor i parforholdet også.
Det viktigste middelet på veien mot et annet samfunn er imidlertid en holdningsendring – at vi selv klarer å se for oss et annet liv, uten å kreve kompensasjon fra staten.
Syns du at du er rik? Ikke? Vel, for gjennomsnittskvinnen på femtitallet bader du i luksus. Og for det store flertallet i verden for øvrig lever du et liv utenfor fatteevne. Grensene flyttes hele tiden. Vi har det aldri bra nok.
Kronikkforfatteren driver bloggen Frøken Makeløs.
