Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) valgte 1. juli ikke overraskende å godta Frankrikes forbud mot niqab og burka, og dermed sette kvinnene fri fra de mest frihetsberøvende plaggene verden noensinne har sett.
Mye tilsier at Stortinget nå kan gjøre det samme. Samtlige partier kan peke på verdiplattformen sin og parallelt koble inn arven fra opplysningstiden, den kritiske fornuften. Føre-var-prinsippet er heller ikke å kimse av.
Hijab-saken i Tyrkia
Dommen i EMD forutså vi da den aktuelle kvinnens advokat varslet søksmål for tre år siden. Hvorfor? Fordi EMDs storkammer allerede 10. november 2005 ga Tyrkia medhold i å nekte en kvinne å bruke hijab på universitetet. Leyla Sahin fikk medhold i at Tyrkias forbud var en reell inngripen i hennes rett til åpent å signalisere og kle seg etter religiøs overbevisning. Men, sa storkammeret, å begrense utøvelse av en menneskerettighet er ikke nødvendigvis et brudd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
For en stat kan etter konvensjonens artikkel 9 gripe inn mot religionsfriheten når tre vilkår innfris: (1) at det foreligger et lovforbud mot slør, (2) at myndighetenes inngrep handler om hensyn til offentlig sikkerhet, orden, helse, moral eller å verne andres rettigheter og friheter, (3) og når inngrepet er «nødvendig i et demokratisk samfunn», som det heter, altså at inngrepet er et tilsvar på en presserende tilstand i samfunnet.
LES OGSÅ: «Nei til Niqab!» av Njål Høstmælingen (1. juli)
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Som i Frankrike, hadde Tyrkia et forbud. Forbudet innfridde vilkåret i menneskerettighetskonvensjonen om å «beskytte andres rettigheter og friheter», særlig kvinners likestilling. Det økende presset fra religionspolitisk hold (islamisme) på demokratiets bærebjelke, sekularitet, ble også vektlagt.
De samme forholdene er gjeldende i den ferske dommen som ga Frankrike medhold i sitt forbud mot ansiktstildekning.
Hva med Norge?
Altså ligger mye til rette for at Stortinget kan vedta et forbud på linje med Frankrike i tråd med EMDs kjennelse. Men vil vi få det? Vil våre folkevalgte klare å legge bort gammel partistrid, innse at de i forrige runde kanskje ikke fikk de beste råd av byråkrater i Justisdepartementet, heve blikket utover Kongeriket, videre vende blikket mot Europa og ta en sjekk av den mer og mer foruroligende verditilstanden blant stadig flere unge? Vil den intellektuelle eliten og mediestanden gjøre det samme, og slik gi vårt politiske lederskap hjelp til en moralsk opprustning?
Det siste er jeg jammen ikke sikker på. Da kan jeg lene meg på ordene til Norges antakelig mest bereiste person, Jens A. Riisnæs: «Politiske korrekthet i akademia og medier har påført samfunnet skylapper. Et forståelsesunderskudd av hvordan verden faktisk ser ut. Ingen som har reist tvers over det asiatiske kontinent, fra den buddhistiske del i øst til den muslimske del av kontinentet i vest, kan være i tvil om at religion er en av de viktigste faktorer som bestemmer et samfunns utvikling. Inntil helt nylig har det vært tabu å si dette, ikke minst innenfor den herskende venstreintelligentsiaen».
I utgangspunktet seksuelt, ikke religiøst
For hvilket tankesett ligger bak ansiktsslør? Først merk deg dette: i utgangspunktet har ikke tildekningen noe som helst med religion å gjøre. Tildekningen skal ha startet blant de kongelige assyrerne. I assyrisk lov fra cirka år 1300 f.Kr., var gifte kvinner pålagt å dekke seg med ansiktsslør. Motsatt var sløret forbudt for slavinner og prostituerte. De utildekkede ble slik sosialt markert som underordnede i det offentlige rommet og haremet.
Man kan altså med tyngde hevde at ekstreme religionspolitiske krefter har kapret disse uniformene, da de harmonerer perfekt med deres syn på kvinners eksistens: kvinnen skal optimalt fjernes fra det offentlige rommet for å ha full kontroll over hennes seksualitet og slik (selvsagt) menns seksualitet. Kvinnen er pålagt hovedbøren som fristerinnen, mannen er det potensielle ofret. Han kan ikke styre sine lyster dersom han ser, lukter, eller hører henne.
Denne menneskelige deklasseringen av menn burde få dem til å protestere høylytt.
Se til Storbritannias storbyer!
Jeg har besøkt London (og andre europeiske storbyer) flere ganger siste årene og med selvsyn tatt inn den ideologiske endringen i områder der religionspolitisk ideologi har fått fotfeste i det offentlige rommet. Som i Tower Hamlet. Jeg trodde kanskje jeg hadde fordommer etter å ha fulgt utviklingen på avstand gjennom media, men da jeg steg opp fra undergrunnen i Whitechapel i desember 2012, måtte jeg målløs konstatere at uansett hvilken retning jeg vred hodet, dominerte niqab.
Det man med sikkerhet kan slå fast er følgende:
1. Jo flere, dess mer press på andre kvinners «rettigheter og friheter».
2. Jo flere som presses inn i disse mobile fengslene, dess sterkere manifesterer de kreftene som jobber for at vårt moderne tidsvindu basert på frihetsverdier lukkes skritt for skritt. Som den franske Gilles Kepel har formulert denne ideologiske kampen: jentene og kvinnene med røtter i den islamdominerte verden står «i sentrum for slaget om islams sjel i Europa». Hans medborger, den iranske flyktningen, forfatteren og antropologen Chahdortt Djavann, går så langt som å kalle plaggene for «islamistenes fremste krigsmaskin» i det offentlige rommet i Europa.
Når et onde er forholdsvis lite, er det kanskje ikke så lett å få øye på, men det er lett å løse. Når et onde er åpenbart for enhver, er det vanskeligere å gjøre noe med. I det fremdeles sterkt likestilte Norge er problemet med ansiktstildekning foreløpig ganske begrenset. I Storbritannias storbyer er bildet motsatt. Skulle regjeringen der innføre et forbud, frykter jeg at islamistene vil mobilisere til sosial uro i gatene, med mer. Tar Stortinget grep nå, slipper vi etter all sannsynlighet samme ulykken.
Poul Henningsen var en dansk revyforfatter, filminstruktør og samfunnsrefser. Kan vi håpe at Stortinget tar til seg hans ord om fremtiden: «Alt hvad folk med ubehag nægter at høre noget om, bliver afgørende for vores vilkår årtier efter».
