«We’re facing a matter of life or death», svarte P.Diddy seriøst da han ble intervjuet om slagordet «Vote or Die!», som han selv hadde introdusert gjennom kampanjen «Citizen Change» i forkant av det amerikanske presidentvalget.
Dramatikken er mindre foran høstens stortingsvalg, men valgdeltagelse vil igjen bli et tema og sofavelgernes motivasjon behørig diskutert. I vår luftet jeg tanken om å la stemmeseddelen ligge. Mine venner lekset meg i borgerplikt.
Tanken på å ta til urnene av plikt og ikke av overbevisning er likevel vond. Misforstå meg rett: Det er mye jeg er overbevist om. Jeg er blant annet overbevist om at balansegangen mellom solidaritet og individuell frihet er viktig, at moderne klimautfordringene fordrer handlekraft og ikke må druknes i metadebatt, og at vi må utnytte teknologiske framskritt, men også diskutere deres etiske og sosiale implikasjoner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Politikk og frustrasjon
Med alle mine overbevisninger burde partivalget mitt være tydeligere. Det skal likevel ikke mye norsk politikk til før jeg begynner å (for)tvile. Da jeg bivånet min første skoledebatt, så jeg raskt sammenhengen mellom politikk og frustrasjon. Tre drevne ungdomspolitikere og en utilpass skoledebatt-debutant satt på scenen, i kantina og konkurrerte om å vinne salens gunst. De leverte puggede avsnitt fra valgkampheftene. De utvekslet sleivete bemerkninger, svøpt inn i et skinn av spontanitet. Og når det gikk trått viftet de med gulerøtter: nei til lekser! Kids, tenkte jeg, med den veslevoksne nerdens hybris, før jeg dro hjem og så på Holmgang med mor.
Det er vanskelig å bestemme akkurat når jeg gikk lei partipolitiske debatter generelt. Etter hvert begynte de å minne om den verbale sparringen jeg forbandt med skoledebattene. De voksne er naturligvis mer artikulerte og har faglig ballast der de stiller tv-sminket til debatt. Men som ungdomspolitikerne forsøker de å vinne min gunst. Kampen om meg blir følelsesladet der politiker etter politiker henvender seg til meg som en velgergruppe: Den stakkars studenten som taper i boligmarkedet, eller den stakkars kvinnen som til tross for hundre år med stemmerett er underlegen mannen i arbeidslivet.
FØLG VALGET PÅ FACEBOOK: NRK Valg
Ikke bli sint
Pust ut. Utsett sinnaresponsen. Jeg er opptatt av boligpolitikk, studentvelferd og likestilling. Men det politiske rommet kan ikke være et ekkokammer der jeg blir fortalt det jeg vil høre. Jeg vil at politikere skal fortelle meg det jeg trenger å høre. Jeg vil at de skal vise meg hvordan de politiske områdene som direkte angår meg og dem jeg knapt har noen formening om henger sammen i den fremtiden partiet tilbyr.
Rikspolitikk opplever jeg som lokalpolitikk blåst opp og plassert i et flott bygg. Jeg forstår at den rendyrkede idealismen hører hjemme i en kibbutz i Kerala. Jeg forstår at pragmatikk er nødvendig for å få et samfunn til å gå rundt. Jeg forstår til og med at kompromisset er det som gjør vår sameksistens mulig, men om vi alle blir pragmatikere mister vi vel av synet politikkens mål?
Hva er det gode?
Aristoteles mente at politikkens mål er å realisere det gode livet. Den ideen appellerer til meg. Drister politikerne seg til å snakke om de lange linjene, og ikke bare egne og andres fireårsperioder, må de begynne å konkretisere «det gode».
Det er intensjonen bak foredragsserien «Under en høyere himmel» på Litteraturhuset. Partiledere inviteres til å forelese om det samfunnet partiet deres arbeider for. Det er, med Trine Skei Grandes ord, en mulighet til å vise hvordan politikk henger sammen.
USIKKER PÅ HVA DU SKAL STEMME? Prøv NRKs Valgomat
Er ikke alle egentlig litt enige?
Jeg har så langt lyttet til tre borgerlige kvinner og en kristendemokrat. Knut Arild Hareide mener at hans parti representerer det eneste ikke-materialistiske valget denne høsten, men det var ikke mye materialisme å spore hos de borgerlige. Venstrelederens erklærte frihetskamp mot barnefattigdom er et eget avsnitt i Hareides partiprogram. Erna Solbergs ønske om et samfunn der alle bidrar uten å få betalt av staten, står ikke særlig fjernt fra kristendemokratenes arbeid for en styrket ideell sektor. Så har kanskje Solberg rett i at politikerne på borgerlig side (selv om jeg nå urettferdig plasserer KrF der) er enige i prinsippene og uenige i utførelsen. Men er ikke alle sider egentlig enige?
Vi er opptatte av generasjonsregnskapet, sa Erna Solberg i sitt foredrag. Betyr den at man ikke kan ”leve med at et lite mindretall (…) ødelegger livsgrunnlaget for framtidige generasjoner”? Noe sånt, men den foregående setningen er tatt ut av Rødts prinsipprogram. Partiet som ønsker å avskaffe kapitalismen, og antakeligvis også Høyre i samme slengen.
Siv Jensens grunnmur er frihet og trygghet, men at frihet for folk forutsetter trygghet, skrev Marit Nybakk og Kari Henriksen allerede i fjor. Fremskrittspartiets «muskulære liberalisme», som gir frihet til dem som deler partiets verdisyn og viser muskler til dem som er utenfor, er forhåpentligvis ikke idé som deles av Arbeiderpartiet. Eller? I forrige uke lærte vi av statssekretær Pål Lønseth forskjellen på lukkede asylmottak (noe Arbeiderpartiet naturligvis er imot) og greske screeningssentre (som vår regjering økonomisk støtter). Screeningsentrene kan bare sperre asylsøker inne i inntil 25 dager. Utover 25 dager møter greske myndigheter «massiv kritikk».
Hvordan se forskjellene?
Klokere hoder enn mitt sier stadig at velgerne ikke vil ha abstrakt ideologi, men jeg møter frustrerte jevnaldrende og eldre som verken ser viktige forskjeller mellom partiene eller hvilken endring et regjeringsskifte innebærer. Det er selvsagt morsomt å oppdage (noe) sammenfall hos Høyre og Rødt, men selv en partipolitisk molbo som meg vet at det er en avgrunn like dyp som Dommedagsjuvet mellom Rødt og Høyre. Er det likevel slik at man må til ytterkantene for å se forskjellene?
Jeg håper ikke det. Kanskje er jeg fordomsfull, kanskje forlanger jeg for mye av våre folkevalgte og kanskje misforstår jeg politikkens mål. Denne måneden skal jeg forsøke å bli litt klokere.
