Norges første offisielle statsbesøk til Tyrkia er fremdeles bare på planleggingsstadiet, men har allerede rukket å bli kontroversielt. William Nygaard har, som leder av den norske grenen av PEN, bedt kongehuset om å utsette statsbesøket. Et slikt besøk, mener Nygaard, vil gi den tyrkiske regjeringen en legitimitet som den ikke fortjener, i en tid da rekordmange tyrkiske journalister og skribenter sitter fengslet for å ha publisert regjeringskritiske artikler.
Men er det riktig å utsette statsbesøket? Aftenposten skriver på lederplass at «Tyrkia må kritiseres, ikke isoleres», og anbefaler at besøket opprettholdes. Andre, som Innovasjon Norge, hevder at besøket er en gylden anledning til å «profilere norske verdier». Man må anta at demokrati og ytringsfrihet er blant de viktigste av disse verdiene.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Forretningsfest
Statsbesøk er en særegen tradisjon. I spissen står kongeparet, som skal delta i symbolske handlinger som kransenedleggelse og åpning av arrangementer. Rett bak kommer næringsministeren og utenriksministeren for å delta i politiske samtaler.
Likevel er de viktigste deltagerne på sett og vis stimen av representanter for norsk næringsliv som skal følge kongeparet for å styrke samarbeidet med et land hvis kjøpekraft og behov for energi og infrastruktur har eksplodert de siste årene. Norges sjømatråd planlegger en storstilt sjømatsmesse, komplett med barnekunstverksted, for å overbevise stadig mer kjøpesterke tyrkere om å bytte ut sin svartehavs-ansjos med norsk oppdrettslaks. Samtidig planlegger alt fra vannkraftsindustrien til fjellsprengningsteknikere å sende delegasjoner for å sikre norske interesser en plass rundt fatet når veier skal bygges, togskinner legges og vannreservoarer fylles i årene som kommer.
Alt ligger altså til rette for en vellykket forretningsfest. Hva angår det den norske næringslivsdelegasjonen at tyrkiske journalister sitter i fengsel? Det angår dem faktisk veldig mye. Som potensielle investorer rir de på kammen av Tyrkias eventyrlige vekstbølge, en bølge som dessverre er et resultat av statsminister Recep Tayyip Erdoğans vilje til å sette vekst foran alt annet. Tyrkiske journalister har spilt en viktig rolle i å dokumentere de menneskelige kostnadene av denne veksten, og er nettopp derfor utsatt for Erdoğans vrede.
Drevet på flukt
Blant de mest dramatiske utslagene av Erdoğans politikk er de mange vannreservoarene som er under utbygging for å sikre landet bærekraftig energiforsyning.
Reservoarene til norskeide Statkraft Enerji er andedammer i forhold til enorme statseide demninger som den i Ilisu, som oversvømmer forhistoriske bosettinger og tvinger titusener av landsbyboere, for det meste kurdere, til å forlate områder hvor de har drevet landbruk i mange generasjoner. De fordrevne har få andre valg enn å emigrere til nærmeste by og slutte seg til den urbane underklassen.
I byene møter kurderne nemlig en befolkning som, i likhet med dem selv, er blitt drevet på flukt gjennom mange tiår med statlig vold og ekspropriasjoner. Erdoğan har lenge lovet å løse «kurderproblemet», men tilbaketrekningsavtalen mellom PKK og den tyrkiske hæren har stoppet opp. Samtidig har Erdoğan forsvart absurde rettssaker mot akademikere, journalister, fagforeningsfolk og andre som jobber for en fredelig løsning på konflikten, på samme måte som han har gjort lite for å bedre forholdene for de mange tusener av studenter som er blitt fengslet de siste årene på bakgrunn av løse anklager om venstreradikalisme.
FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter
Enormt sinne
Dråpen som har fått demningen til å briste for mange, har imidlertid vært regjeringens håndtering av protestene som ble utløst da trærne i Gezi-parken i Istanbul skulle rives for å bygge kjøpesenter. Erdoğans arrogante forsvar for den dødelige politivolden utløste et enormt sinne mot den påtvungne gentrifiseringen og kommersialiseringen av byrom som tidligere var tilgjengelige for alle.
I løpet av alle disse hendelsene har journalister som våget å kritisere regjeringen blitt sparket, truet, anklaget og fengslet. Selv om norske næringslivsinteresser ikke har involvert seg direkte i de mest kontroversielle prosjektene – og man kan håpe at de fortsetter slik – er det ikke til å komme unna at de nyter godt av et investeringsklima med store menneskelige kostnader og et politisk klima som blir stadig mindre tolerant ovenfor kritiske røster. Men kommer den norske delegasjonen til å gripe anledningen til å «profilere norske verdier», selv om det skulle stride imot våre økonomiske interesser? Og vil Erdoğan lytte?
Aftenposten begrunner sin optimisme med at Erdoğan «påberoper seg legitimitet ved å vise til sine store valgseire». Det stemmer at Erdoğan til stadighet viser til «folkets røst», nå sist da han mønstret et hav av støttespillere og anklaget Gezi-demonstrantene for å stå i ledtog med fremmede makter. Om hans fremferd de siste årene er noen indikasjon, er det mer sannsynlig at han kommer til å ønske norske investorer velkommen samtidig som han fortsetter å fengsle alle som måtte komme i veien for økonomisk vekst. Hvis statsbesøket fortsetter som planlagt må hele delegasjonen insistere på forbedrede menneskerettigheter.
