Staten utarmer sentrum

Når politikere legger store, statlige virksomheter utenfor sentrum, flytter de både arbeidsplassene og tilbudene til befolkningen ut av byene. Det må de ta ansvar for.

«God arealpolitikk er også god klima- og miljøpolitikk. Vi har et ansvar for at arealpolitikken bidrar til overgangen mot et lavutslippssamfunn», sa statsråd Jan Tore Sanner til Stortinget våren 2014.

Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, som Solberg-regjeringen vedtok høsten 2014, fastslår at handelsvirksomhet og publikumsrettede tjenestetilbud skal tilpasses senterstruktur og kollektivknutepunkter. Det gjelder også for besøks- og arbeidsplassintensive statlige virksomheter. Politikken følges opp i de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging fra 2015.

Men, det er ikke samsvar mellom statens vedtatte politikk og egen praksis.

Velger usentrale tomter

Høsten 2015 flyttet fylkesmannen i Oppland og Statens vegvesen region øst, med til sammen om lag 450 arbeidsplasser, inn i nye, leide lokaler et par kilometer utenfor sentrum i Lillehammer. Kostnadsrammene var utslagsgivende da alternativer i sentrum ble valgt bort.

Arendal politistasjon flytter snart inn i nybygde lokaler på Stoa, om lag fire kilometer utenfor sentrum. I dag er stasjonen lokalisert midt i sentrum i Arendal. Samlokalisering med blant andre Sivilforsvaret, som allerede var etablert på nabotomten, var utslagsgivende, selv om lokalpolitikerne uttrykte bekymring for tilgjengeligheten etter flytting.

I november 2015 åpnet det nye Østfoldsykehuset på Kalnes, seks kilometer utenfor Sarpsborg, med egen av- og påkjøring til E6. Mulighetsstudier viste at det var nok areal til å etablere sykehuset sentralt i Sarpsborg. Nytt sykehus for Nordmøre og Romsdal planlegges på Hjelset, 15 kilometer utenfor Molde.

Mange eksempler på utarming

Statlige sektorer har over lang tid hatt en tendens til å velge tomter utenfor sentrum, i strid med regjeringens ønskede og vedtatte bypolitikk. Det har bidratt til byspredning og utarming av sentrum. I Lillehammer og Arendal er det flere eksempler på at statlige virksomheter har valgt usentrale tomter for sin virksomhet. Også i byer som Tønsberg, Skien, Molde, Bodø og Hamar er statsetater lokalisert langt utenfor sentrum.

Det er flere viktige grunner til at staten bør plassere sine besøks- og arbeidsplassintensive virksomheter i sentrum. Arbeidsplasser i sentrum kan bidra til bedre tjenestetilbud, mer liv og økt omsetning. Et levende sentrum trekker til seg arbeidskraft og kompetansebedrifter.

Alle innbyggere – også unge, eldre og andre uten bil eller førerkort – bør enkelt kunne besøke virksomhetene. Det innebærer blant annet god kollektivdekning. Universell utforming handler ikke bare om rullestolramper og ledelinjer. De overordnede og prinsipielle plangrepene for lokalisering av sentrale funksjoner i samfunnet er like viktige.

Krever det motsatte av varehandelen

Sentrumslokalisering kan i seg selv bidra til redusert bilavhengighet. Stortingets klimaforlik har som et sentralt virkemiddel at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Utbyggingsmønster og transportsystem må fremme utvikling av kompakte byer og redusere transportbehovet.

Både Stortinget og sittende og tidligere regjeringer har vært opptatt av at bysentrum skal være levende. Man har fryktet at eksterne kjøpesentre ødelegger for sentrumshandelen. Rikspolitiske bestemmelser og regionale planer har derfor hatt som mål å styre lokaliseringen av kjøpesentre.

Med hvilken rett kan myndighetene kreve at detaljhandelen skal velge sentrum, at boligveksten skal skje gjennom fortetting av stasjonsnære områder og at persontransporten i stigende grad skal skje uten bruk av privatbil, når staten selv velger å lokalisere egen virksomhet i strid med vedtatt politikk?

Må skape velfungerende byer

Regjeringen er opptatt av effektive planprosesser, og har foreslått endringer i plan- og bygningsloven for å forenkle regelverket. Det skal bli raskere, billigere og enklere å bygge. Men rask saksbehandling er ikke hensiktsmessig om vedtakene går på tvers av lokaliseringsmål. Statens ansvar for bypolitikken handler også om å nå statens klima- og miljømål. Det understrekes i den statlige utredningsinstruksen, hvor det stilles krav om at miljømessige effekter av statlige bygge- og leiebehov utredes.

Regjeringen legger vekt på at kommunene må gis spillerom for å utnytte de positive kreftene som finnes lokalt. Men hvem skal sikre at helheten ivaretas når enkeltprosjekter skal få større gjennomslagskraft? Er det også kommunepolitikerne som skal ha ansvaret for at statens virksomheter følger statlig politikk? Det er ikke alltid like lett å ta et lokalt ansvar for å gjennomføre statlige overordnede retningslinjer for lokalisering når staten selv fremmer lokaliseringsvalg som er i strid med de vedtatte retningslinjene.

• FØLG DEBATTEN: Twitter og Facebook

Staten må ta grep, feie for egen dør og legge til rette for at statlige virksomheter tar en ledende rolle i gjennomføring av den bypolitikken som både regjeringen og Stortinget har forpliktet seg til gjennom klimaforliket og den internasjonale klimaavtalen i Paris. Sammen skaper vi velfungerende byer.