I flere tiår kjente vi ham kun gjennom gamle foto og gamle taler. Det er nesten så vi knapt kan huske det nå, men da han kom ut av fengselets porter i 1990 visste ingen av oss hvordan han så ut.
Et symbol var han like fullt. Et symbol på kampen for demokrati. Mot rasisme. For frigjøring. Et symbol og ikon for hele verden. Men det var et symbol han var. Få kjente mannen.
Det var ikke selvsagt at det var Mandela, blant rekken av store ledere, som skulle gi et ansikt til de fengslede antiapartheidkjempene heller. Men det ble Mandela. Og det skal vi være glad for. For ettersom mannen og personen fylte symbolet med ord og innhold, fikk verden se en leder med gigantiske lederevner og demokratiske prinsipper.
Det ville ikke vært lett for noen å fylle hans sko. Dessverre står det ingen i kø for å konkurrere om det heller. Rundt 23 år etter at han ble løslatt og vi ble kjent med ham, må vi nå lære oss å leve uten ham. Det skal bli tøft. Tøffest av alt for sørafrikanerne.
Arbeidsløshet, vold og voldtekter
Nesten 20 år etter det første demokratiske valget, rives Sør-Afrika av store problemer. De er verdensledende i ulikhet. Selv om middelklassen har vokst raskt, lever nesten halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Rundt 40 prosent er uten arbeid. De ønsker seg jobb, men har nesten gitt opp å lete.
Landet er omtrent på verdenstoppen når det gjelder både voldskriminalitet og vold i nære relasjoner. Intet annet sted skjer det så ofte voldtekter som her. Sosial uro sprer seg. Mye av det er uorganisert. Mye av det er voldelig. Mange sørafrikanere har gitt opp troen på demokratiske metoder og tror at de lettere oppnår resultater med voldelige aksjoner.
Les nekrologen av Tomm Kristiansen:
Del ditt Mandela-minne i kondalanseprotollen
Da Mandela var ledestjernen
Det var ikke sånn Sør-Afrika pleide å være. Det var ikke dette Sør-Afrika som bekjempet apartheid og som Mandela var ledestjerne for. Det Sør-Afrika som kjempet fram apartheids fall, presset fram løslatelsen av Mandela og andre politiske fanger, samt tvang fram legaliseringen av ANC og politiske forhandlinger var et gjennomorganisert sivilsamfunn.
Det var sterke demokratiske organisasjoner og en svart befolkning som i snitt var medlem av 3-4 organisasjoner hver. De var vant med å gå i møter. De var vant med å mobilisere i demokratiske kollektive aksjoner, men det var fredelige sådanne og de passet nøye på at det skulle fortsette sånn.
Det nye demokratiske Sør-Afrika under Mandelas presidentskap oppnådde mye. En av verdens mest progressive grunnlover. Nye ikke-rasistiske institusjoner og lovverk. Like rettigheter for alle. Boliger, strøm og vann for millioner. Men det var bare så sørgelig langt fra å dekke behovene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ikke Mandelas favoritter
Fra 1996 overtok Thabo Mbeki som president. Nesten ti år etter var det Jacob Zumas tur. Ingen av dem Mandelas favoritter. I korte trekk kan historien deretter oppsummeres som følger: en økonomisk politikk som på ingen måte var i stand til å drive effektiv utjevning og fattigdomsbekjempelse; et sivilsamfunn som stolte for mye på at ANC ville klare å gjenoppbygge landet og samtidig slet frigjøringsbevegelsen ANC med omstillingen til et demokratisk parti.
I dag er det mange som er sinte. Sinte fordi de ikke har jobb. Sinte fordi de ikke har mat på bordet. Sinte fordi de forventet at demokratiet skulle levere såpass. Sinte fordi foreldrene og besteforeldrene deres kjempet og mistet mye for en kamp som ikke har levert dem noe. Og sinte fordi de ser andre som har fått ikke bare mat på bordet, men lever i sus og dus på private og offentlige midler. Men det er én mann de ikke er sinte på og det er Mandela!
Hvite som svarte, rike som fattige, kjenner ham som en strateg og taktiker, som kompromissvillig, men først og fremst som en prinsippfast mann. Han satt 27 år i fengsel og ga aldri etter for apartheidregimets tilbud om frigivelse og private fordeler. De politiske demokratiske prinsippene betydde mer.
Han var like prinsippfast internt i ANC og sa klart fra til Mbeki om hva han mente om sentralisering av partiet og undergraving av demokratiske prinsipper. Han stilte seg i spissen for forsoning. Han visste hva landet trengte. Om han selv ble kritisert for det fikk så være. Og om han også selv måtte svelge en god porsjon mistillit og kritikk av tidligere apartheidledere fikk også så være.
Mandelas Messias-rolle
Hva skjer nå? Ingen vet. «Jeg er ingen Messias», sa Mandela etter at han ble frigitt fra fengsel. Nei, han var ikke det. Men det var det han på mange måter ble. Og mens sinnet og uroen har økt blant de sultne, fortvilte og arbeidsledige har Mandelas tilstedeværelse holdt lokk på de store bølgene av protester.
Da Mandela ble frigitt i 1990 gjentok han de samme ord han hadde sagt under rettsaken mot ham 27 år tidligere; «jeg skal kjempe mot hvit undertrykkelse og jeg skal kjempe mot svart undertrykkelse». I 1993 sa han til fagbevegelsen at «dere må love meg at dere gjør det samme mot oss som dere gjorde mot apartheid regimet, nemlig å mobilisere, dersom vi gjør det samme mot dere som apartheidregjeringen gjorde».
Mandela understreker gjentatte ganger at hans egen rolle i kampen kun var som representant for et folkelig krav, at han hadde et ansvar overfor folket og at det er folket som gir styrke og inspirasjon til kampen.
Han sa på hjemstedet sitt i Qunu i 1999 at han på sin siste dag ønsket å vite at de som ble igjen etter ham ville si at her ligger det en mann som gjorde sin plikt for sitt land og sitt folk. Og ja, Mandela. Det kommer de til å si. Mandela overlater en arv til oss alle om betydningen av afrikanske lederidealer, kampen for demokrati og folkestyre. La oss håpe at dagens ledere også husker det. Hamba Kahle! Gå vel!
