Bildedelingstjenesten Snapsaved meldte i går om innbrudd på deres servere, som har ført til at et stort antall bilder er på avveie. Ofrene er i hovedsak skandinaviske brukere.
Både internasjonalt og her hjemme i Norge har ungdom den siste tiden opplevd å fått sine personlige bilder fråstjålet og publisert. Nå legger flere av våre folkevalgte skylden for at det skjedde på ofrene. Til tross for at det tydelig er noen som aktivt har brutt seg inn på en server og stjålet bilder fra privatpersoner, mener folkevalgte fra to av våre regjeringspartiet at overgriperen knapt bør bære ansvar.
Anders Werp fra Høyre, nestleder av Justiskomiteen, mener at man «må ta ansvar for hva man legger på nettet». Ulf Leirstein, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, sammenligner det med å sette fra seg en veske i parken og ikke kunne forvente at den er der når man kommer tilbake. Det er uhørt.
Vi må hegne om privatlivet
Det er uhørt fordi det, som Jill Walker Rettberg påpeker, er slutshaming som hører steinalderen til.
Og det er uhørt fordi de totalt misforstår hva det er å ha bilder på en server. Det er ikke som å la en veske stå igjen i en park. Det er som om en organisert bande bryter seg inn i huset ditt og går gjennom dine fotografier. Ville det vært din skyld?
Denne handlingen kan ikke forskjellsbehandles i det fysiske og det digitale rom. Det digitale er ikke en ny verden, kun en forlengelse av våre fysiske handlinger. At det er teknisk enklere å spre bilder på nett burde bare kreve at det utvises større aktsomhet i den digitale verden. Det forandrer ikke handlingens alvor.
Ondsinnet datainnbrudd, offentliggjøring av private bilder og organisert tyveri bør få aktiv motstand fra våre folkevalgte og myndigheter. Koordinert identifiseringsarbeid av uskyldige privatpersoner hører ingensteds hjemme. Ikke i Norge, ikke i verden og ikke på internett. La oss kalle det ved dets rette navn: organisert kriminalitet og seksuelle overgrep.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Barn av en digital tid
Politikere og myndigheter burde vise langt større interesse for teknologisk utvikling og hvilke holdninger det fører med seg. Å sende et bilde via Snapchat er ikke det samme som å «legge ut» et bilde, slik Leirstein beskriver det. Det er like uvitende som å si at jeg ved å postlegge et brev, også publiserer det til allmennheten. Barna som vokser opp i dag vokser opp med internett som hverdag. De lærer å bruke Ipad før de kan gå.
Hvordan, og ikke minst hvorfor, skal vi forklare dem at det er deres egen feil om bildene de tar blir stjålet og spredt videre? Det vil være å utøve vranglære i rett og galt – som politikere i høyeste grad bør evne å skille mellom. Å bli frastjålet bilder på internett er ikke mindre alvorlig enn i den fysiske verden.
Se for deg følgende scenario: Klokken 22:04 i går tok jeg et bilde av meg selv. Klokken 22:05 sendte jeg det til kjæresten min. Klokken 03:44 brøt noen seg inn på mobiltelefonen min over nettet, og stjal bildet. Klokken 10 neste morgen får jeg tilsendt en lenke til et nettforum hvor både navn, bildet jeg tok i går kveld og min kontaktinfo var oppgitt.
Klokken 12 uttaler stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene at jeg burde tenkt meg bedre om. Hvorfor er det jeg som har skylda, Leirstein og Werp?
Det digitale er også virkelighet
Noe sier meg at heller verken Leirstein eller Werp ville skyldt på seg selv om noen brøt seg inn hos dem, kopierte deres mest private bilder og hengte disse opp i hele nabolaget.
Ifølge Leirstein selv er det noe slikt man må forvente at skjer, om man er så naiv at man har bilder av seg selv liggende hjemme. Samfunnet er i endring, og det nytter ikke å forholde seg passivt til at den fysiske og digitale verden smelter sammen. Vi må slutte å skylde på ofrene, bare fordi overgrepene skjer på internett.
