På bildet ovenfor har jeg akkurat scoret mot Lillestrøm i 2012. Jeg husker øyeblikket helt tydelig. På dette tidspunktet gikk hverdagen med til å forsøke å kontrollere spenningen og nervøsiteten som fulgte med kampene. Kroppen føltes tung og pusten var kort og seig. Det å ta i mot en ball, spille den fra seg, ha oversikt på banen, ha sprut i beina – det var ikke lenger noe jeg gjorde naturlig. Det jeg hadde øvd på i over 10.000 timer ble plutselig vanskeligere og vanskeligere.
Jeg husker den scoringen, dette bildet. Jeg husker hvordan jeg, like etterpå, underveis i feiringen hører en stemme i hodet mitt som sier rolig: «Da klarte vi det, i kveld får vi sove!»
Lettelse å legge opp
Fotball er fortsatt en stor del av meg, og den betyr mye både i kraft av opplevelsene jeg har hatt og den gleden jeg har av å spille fotball i dag. Men jeg ser med lettelse tilbake på det øyeblikket da jeg bestemte meg for å legge opp. Det var under en cupkamp mot Asker sommeren 2012. Jeg hadde merket en stund at fotballen begynte å koste mer enn den skulle. Det var ikke lenger mulig å få en utelukkende god opplevelse på banen.
Selv etter de aller beste kampene mine, opplevde jeg at det hadde kostet så mye i forkant at den gode prestasjonen kun førte meg tilbake til et slags nullpunkt; jeg var ikke nedfor, men heller ikke ovenpå. Så sterkt har disse opplevelsene satt seg i kroppen min at jeg i skrivende stund kjenner at magen knyter seg, og at jeg på et vis må hvile pusten inn i en normal rytme.
Flere vinnertyper
Like etter at jeg la opp, var det noen som ønsket å dekke min historie. Jeg husker at jeg sa til meg selv at min historie ikke er spesiell nok til at noen vil ønske å høre den. Nå tenker jeg at det er nettopp derfor den kan nå ut, fordi mennesker kan kjenne seg igjen i det jeg forteller om, følelsene og de kroppslige opplevelsene som følger med det å drive idrett på et høyt nivå. Vi snakker om ungdom som presser sin mentale og følelsesmessige kapasitet til det ytterste for å lykkes i en idrett. Unge som hører ord som «vinnerskallen» i media, og som i mangel på bedre forklaring kan assosierer denne «skallen» med noe hardt, ufølsomt og upåvirkelig.
Jeg er veldig kritisk til mange av begrepene som brukes for å beskrive menneskene som blir best i idrett. «Vinnerskallen» og «24-timers utøveren» er eksempler på begreper som impliserer at det bare finnes noen typer mennesker, noen personligheter som kan bli best. Er man denne typen, er det vel og bra, men hva skjer med ungdom når de ser seg nødt til å endre seg, til å jobbe med seg selv for å finne denne indre «vinnerskallen»?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Koster for mye
Problemet er ikke begrepene i seg selv, men hvordan de sier noe om hvilke typer som lykkes. Og jeg tror ikke på det. Vinnervilje, mot, kraft og styrke kommer i mange forskjellige former og fasonger, der ikke alle er like framtredende. Jeg har etter hvert begynt å se på den innsikten og sårbarheten som jeg opplever, som noe av det sterkeste og mest betydningsfulle ved den jeg er. Betyr det at jeg ikke har det som skal til? Ja, vil du kanskje si, ettersom jeg har lagt opp, men jeg har spilt i Tippeligaen i fem sesonger, spilt på Gamle Mestalla mot Valencia, et lag fullt av stjerner som jeg nå ser i de største toppklubbene i Europa. Jeg har 40 landskamper for ungdomslandslag.
Alt innen fylte 21 år. Jeg er stolt, og lei meg. Lei meg fordi det kostet så altfor mye. Lei meg fordi det vil koste så altfor mye for mange av de unge talentene jeg ser rundt meg. Og jeg er lei meg for at de ikke får den hjelpen de trenger for å kunne lykkes, på sine egne premisser.
Trenger tid
Den norske toppfotballen er nødt til å ta den mentale siden av idretten på alvor. Det må gjøres endringer for å legge til rette for at talenter får utvikle de individuelle, mentale verktøyene de trenger for å lykkes med sin karriere. De trenger trenere med kompetanse på psykologi og det å skulle leve med forventninger fra omgivelsene, og først og fremst fra seg selv. Unge fotballspillere må være tålmodige og ha det gøy fremfor alt annet.
Jeg vil ikke at 15-19-åringer skal føle at de har dårlig tid til å bli gode. Toppfotballspillere er på sitt beste når de er mellom 26 og 30 år! Vi må forstå verdien av å gi de unge talentene tid og rom til å utvikle seg, ikke bare som fotballspillere, men enda viktigere, som mennesker.
Lite åpenhet
I etterkant av innslaget på Sportsrevyen for to uker siden har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. Innimellom kommer det meldinger fra ukjente nummer. Dette er fotballspillere i alle aldre som er glade for at dette kommer fram, slik at det kan bli tatt på alvor. De kommer med korte setninger om egne erfaringer, eller bare bekreftelser på at noe av det jeg forteller om er noe de også har følt på.
SE OGSÅ: Portrett av Andersen Aase i Sportsrevyen (23. mars)
Jeg tror det er mange der ute med erfaringer og opplevelser rundt det å leve under presset og forventningene som et slikt liv fører med seg. Det er ikke et problem i seg selv at mennesker opplever press og forventninger, men det har blitt et problem i fotballen fordi det er for liten åpenhet rundt det. Purunge mennesker sitter inne med følelser og opplevelser som varierer fra nervøsitet til prestasjonsangst. Til dem vil jeg si: Du er ikke alene. Jeg vil at du skal føle deg sett, ikke at du må undertrykke det du føler. Det blir det ikke et godt fotballmenneske av.
