Etter Gaza-krigen i sommer og de brutale drapene på Vestbredden står konflikten nå klar til å eskalere på nye og farlige måter. Den israelske regjeringen bærer ved til bålet. Den beslaglegger stadig flere palestinske områder på Vestbredden, truer med å bryte de gamle ordningene for delt bruk av hellige steder og innfører diskriminerende lover som vil kue og fremmedgjøre palestinske borgere i Israel.
Israels okkupasjon av palestinsk land har nå vart siden 1967 og blir mer og mer etablert for hver dag som går. Palestinerne på Vestbredden blir trykket enda tettere sammen i oppstykkede enklaver der det meste i livet er styrt av en uberegnelig og fiendtlig innstilt militæradministrasjon. Og Israels såkalte tilbaketrekning fra Gazastripen har ikke ført til en slutt på okkupasjonen, bare gitt den ny form: Syv ødeleggende bakkeinvasjoner på ni år og lammende begrensninger på bevegelsesfrihet og handel.
Resultatet er at palestinernes økonomiske og politiske liv forblir fragmentert og stillestående. Det undergraver to tiårs investeringer i statsbygging og sikkerhetssamarbeid.
Andre land tar på seg kostnadene
Det internasjonale samfunnet er ikke maktesløst. Likevel vil ingen endring komme av mer tankeløs støtte til flere formålsløse forhandlinger, flere sporadiske solidaritetserklæringer eller irettesettelser, eller budsjettstøtte til Den palestinske selvstyremyndigheten.
Tvert imot: Det internasjonale samfunnets forsøk på å bistå i konflikten gjennom mange år kompenserer faktisk for Israels brudd på de forpliktelsene landet har som okkupasjonsmakt. Dette skaper en moralsk risiko, der israelerne mangler insentiver til å endre sin farlige politikk, fordi andre land tar på seg kostnadene.
Det som trengs, er en samlet og langvarig innsats fra det internasjonale samfunnet, som gjør det mulig for palestinerne å sikre sine grunnleggende rettigheter som individer og som folk. Internasjonal anerkjennelse av Palestina – og i forlengelsen av dette, av palestinernes rett til selvbestemmelse i eget land – er en viktig del av denne innsatsen.
I tillegg må det sies utvetydig at man ikke godtar at Israels fortsatte tilstedeværelse på palestinsk territorium er legitim. Og man må finne fram til rammene for en forhandlingsløsning.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Juridiske forpliktelser
Først av alt bør det internasjonale samfunnet avklare de juridiske forpliktelsene som ikke bare Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten har, men også andre stater. Alle stater er forpliktet til å respektere folkeretten og må samarbeide for å stanse alvorlige brudd på grunnleggende normer, som retten til selvbestemmelse og forbudet mot rasediskriminering og apartheid.
For å oppnå dette bør Generalforsamlingen i FN be Den internasjonale domstolen om en ny rådgivende uttalelse som vurderer lovligheten av Israels okkupasjon av palestinsk territorium i lys av dens varighet og koloniseringsaspekter.
På tilsvarende måte bør giverland som yter bistand til Palestina/Israel utrede de juridiske konsekvensene. Giverlandene må finne ut om politikken de fører stemmer med de forpliktelsene de har etter folkeretten. Den israelske regjeringen bør presses til å ta avstand fra Levy-rapporten, som hevdet at folkeretten ikke kan brukes på de okkuperte territorier. I stedet bør Israel uttrykkelig anerkjenne det palestinske folkets rett til selvbestemmelse, på samme måte som en rekke palestinske regjeringer er blitt oppfordret til å anerkjenne Israel.
Bør kreve bidrag fra Israel
For det andre bør det internasjonale samfunnet på ny vurdere hvilke politiske tiltak som bidrar til å opprettholde okkupasjonen, og få på plass håndfaste insentiver for å få en slutt på dem. Enkelte toneangivende giverland har truet med å stanse bistanden til Den palestinske selvstyremyndigheten for å presse Israel. I stedet for en slik indirekte og risikabel tilnærming, bør internasjonale giverland kreve et økonomisk bidrag fra Israel til driften av Den palestinske selvstyremyndigheten, i tråd med landets forpliktelser som okkupasjonsmakt.
Det bør også utvikles mekanismer for å avdekke og holde Israel ansvarlig for den ulovlige ødeleggelsen og beslaglegging av eiendom og utstyr finansiert av giverlandene, særlig i kjølvannet av Gaza-krigen i sommer.
Det internasjonale samfunnet bør i stadig større grad innføre positive insentiver for å få en slutt på okkupasjonen. For det første bør man sørge for at israelske enheter på palestinsk land ikke kan nyttiggjøre seg av privilegier som Israel har fått gjennom internasjonale avtaler. Man må forby all økonomisk støtte til slike enheter og fremme individuell ansvarliggjøring gjennom straffeforfølgelse, frysing av eiendeler og reiserestriksjoner, som de straffereaksjonene som nylig ble innført mot Russland som svar på krisen i Ukraina.
Omorganiser institusjonene
For det tredje bør den internasjonale bistanden fokusere på å reversere fragmenteringen og stagnasjonen i det palestinske politiske og økonomiske liv. De palestinske institusjoners evne til å betjene og representere palestinerne i hele det okkuperte området, samt i diasporaen, må økes.
Det er også på tide at det internasjonale samfunnet vurderer hvordan eksisterende koordineringsmekanismer og institusjoner, kan omorganiseres for å øke deres evne til å påvirke israelsk politikk. Det gjelder særlig institusjoner som den norskledede giverlandsgruppen for Palestina, USAs sikkerhetsassistansekoordinator til Den palestinske selvstyremyndigheten og Midtøsten-kvartetten og dens representasjonskontor.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Skisse til en fredsløsning
For det fjerde bør det internasjonale samfunnet utforme og godkjenne en skisse til hvordan man vil at en palestinsk-israelsk fredsløsning bør se ut. FN må presses til å støtte en resolusjon i Sikkerhetsrådet som krever at Israel avslutter okkupasjonen av palestinsk land og setter rammer for en framforhandlet fredsavtale i tråd med avtalen mellom FNs Generalforsamling og Det arabiske fredsinitiativet.
Samtidig bør det ytes støtte til arbeid som tar sikte på å skape en ny forståelse av tostatsløsningen, og som er mer lydhør for begge siders historiske og religiøse tilknytning til alle deler av Det hellige land og mer slitesterk i lys av utviklingen.
Det er ikke umulig å løse konflikten mellom Israel og Palestina, men om det skal lykkes, trengs det handlekraft og mot. Etter mer enn to tiår med fredsforhandlinger som ikke er kommet i havn, må det internasjonale samfunnet gi jussen en sjanse.
Hiba Husseini og Omar M. Dajani er forfattere av rapporten Past the point of no return? A rights-based framework for international engagement in Israel/Palestine, skrevet for Norsk Ressurssenter for Fredsbygging (NOREF). Teksten er også publisert i 972mag.
