Igjen lammes Thailands hovedstad av demonstrasjoner. Gatene fylles av thailandske flagg og krav om at statsminister Yingluck Shinawatra må gå. «Shut down Bangkok – Restart Thailand!» Men bak fasaden av fargerike plakater og fengende slagord skjuler det seg en rå maktkamp om posisjoner.
Den politiske krisen i landet ser ut til å øke proporsjonalt med den folkekjære kong Bhumibols stigende alder og svekkede helsetilstand. Faren for voldelige sammenstøt er betydelig – senest i dag ble minst 28 personer såret etter at en bombe eksploderte i et demonstrasjonstog. Dessverre er det ingen snarlig løsning i sikte.
Maktkamp og folkemobilisering
Den politiske krisen som har preget Thailand siden den sittende statsministerens bror, Thaksin Shinawatra, ble avsatt i et militærkupp i 2006, utspiller seg på to nivå. Det handler om både maktkamp og folkemobilisering. Først og fremst er det snakk om en kamp mellom to eliter. Thaksin og hans krets av nyrike forretningsfolk har utfordret Thailands tradisjonelle elite – et nettverk av
noen av Bangkoks rikeste familier og sentrale skikkelser innen militæret og rettsvesenet.
Dette nettverket kontrollerte thailandsk politikk i store deler av forrige århundre, uavhengig av regjeringskonstellasjoner, og den 86 år gamle kong Bhumibol Adulyadej har figurert som nettverkets gallionsfigur. Nå som hans tid går mot slutten er det stor usikkerhet rundt hvilken retning Thailand vil ta fremover og den tradisjonelle elitens største mareritt er at Thaksin og hans allierte skal sitte i posisjon i denne kritiske tiden. Innflytelse over parlamentet vil være avgjørende i årene som kommer og der har Thaksin-fløyen full kontroll.
I strupen på eliten
Ved å bruke demokratiet for det det er verdt har Thaksin mobilisert i folkerike provinser som tidligere har vært politisk marginaliserte og vunnet stemmer ved å gi folk det de vil ha – helsetjenester, mikrokreditt og småskala næringsutvikling (OTOP). På denne måten har han klart det ingen andre thailandske politikere før ham har gjort, eller brydd seg om å gjøre. Han har vunnet flertall i parlamentet og attpåtil blitt gjenvalgt. Det Thaksin-allierte partiet har vunnet alle demokratiske valg siden 2001.
LES OGSÅ: Demonstranter: – Regjeringen gjør alt feil
Med demokratisk legitimitet i ryggen har han deretter gått rett i strupen på den tradisjonelle eliten og forsøkt å frata dens privilegier til fordel for seg selv og sine. Kuppet i 2006 og den politiske krisen vi har sett siden – inkludert demonstrasjonene som nå utspiller seg – er denne tradisjonelle elitens forsøk på å kjempe imot. Alle tilgjengelige midler vil bli tatt i bruk.
Politisk oppvåkning
Men maktkampen og det skitne politiske spillet har blottlagt hvordan Thailand har blitt styrt og hvem dette har tjent. I kjølvannet av elitenes stillingskrig har det vokst frem betydelige folkebevegelser som har gitt det politiske bildet en ny dimensjon. Tidligere marginaliserte grupper – bønder og lavtlønte arbeidere – har sett verdien av stemmeseddelen og finner seg ikke lenger i at deres folkevalgte gang på gang blir forsøkt fjernet av en liten privilegert krets i Bangkok. Disse utgjør grunnlaget for «rødskjortene» – folkebevegelsen som mobiliserer til støtte for
Thaksin og hans allierte. For denne bevegelsen har demokratiske valg blitt en del av en klassekamp med betydelig appell på landsbygda og blant Bangkoks migrantarbeidere fra provinsene.
På den andre siden har det vokst frem en folkebevegelse som har sett seg lei på korrupsjon og maktmisbruk i thailandsk politikk. For denne gruppen er Thaksin selve manifestasjonen av den korrupte politiker og representerer alt som oppleves som galt med thailandsk politikk. Dette er grunnlaget for dem som gjerne kalles «gulskjortene» (til tross for varierende fargekoder de siste årene). Det er disse som nå preger gatebildet i Bangkok.
Sette demokratiet til side
Denne gruppen, «gulskjortene», krever ansvarlige og rettskafne politikere og er villige til å sette demokratiet til side for å hindre ytterligere maktmisbruk og korrupsjon. Kravet om politiske reformer appellerer til denne gruppen, til tross for at det er uklart hva slags reformer det vil være snakk om og om disse overhodet vil føre med seg et sunnere politisk klima.
Det er grunn til å tro at reformene kun vil rette seg mot Thaksin og hans allierte og ellers ikke endre det politiske bilde nevneverdig.
At Thaksin er korrupt er hevet over enhver tvil. Også mange «rødskjorter» vil innrømme det. At han har gjort seg skyldig i stemmekjøp og menneskerettighetsbrudd er heller ingen hemmelighet. Men at Thaksin skal være utpreget mer korrupt enn det som har vært normen i thailandsk politikk, er det vanskelig å argumentere overbevisende for. Suthep Thaugsuban, den tidligere visestatsministeren fra Demokratpartiet og som leder de pågående demonstrasjonene, har også sitt å svare for.
LES KOMMENTAR: «Svekket sak gir mer støy i Thailand» av NRKs Philip Lote
Klamrer seg til makten
Svært mye står på spill og opposisjonen, Demokratpartiet med den tradisjonelle eliten og hæren i ryggen, er ikke villige til å la Yingluck og Phuea Thai-partiet fortsette. Den eneste grunnen til at Yingluck har fått sitte i fred så lenge (siden juli 2011) har vært et kompromiss avtalt med sentrale skikkelser i hæren og kongens råd.
Grunnlaget for dette kompromisset opphørte da Yingluck forsøkte å få igjennom et amnestiforslag som ville gitt Thaksin mulighet til å returnere til Thailand uten å sone korrupsjonsdommen han har over seg. Den midlertidige husfreden ble brutt og Yingluck skal nå fjernes. Spørsmålet er bare hvordan. Yingluck klamrer seg til sitt klare demokratiske mandat, men hun står imot sterke krefter og det er ingen forhandlingsvilje på den andre siden.
Neppe nyvalg
Alt tyder på at det planlagte nyvalget 2. februar vil bli forsøkt sabotert. Det beste vi kan håpe på er en utsettelse, men dette vil heller ikke være noen varig løsning. Yingluck- og Thaksin-fløyen vil uansett vinne valget med klar margin, noe den tradisjonelle eliten ikke kan leve med. Et militærkupp, eventuelt et justiskupp, er vanligvis løsningen i slike situasjoner, men dette er risikabelt. Det har skjedd en politisk oppvåkning blant store deler av den thailandske befolkningen og et kupp vil ikke lenger aksepteres. Det vil kunne føre til borgerkrigslignende tilstander i flere provinser, særlig i nord og nordøst.
Kombinasjonen av krisens to nivåer gjør situasjonen fastlåst og det er betydelig fare for voldelige sammenstøt. Provokatører fra begge sider vil være villige til å sette liv på spill. Inntil det kommende tronskiftet er gjennomført er det derfor vanskelig å se for seg en varig løsning på Thailands dype politiske krise.
