Gårsdagens nyhetsoppslag om sammenhengen mellom ressursbruk og skoleprestasjoner i Bergen og Trondheim er et eksempel: Forskning er en risikosport. Nå er Thomas Nordahls notat, som var utgangspunktet for nyhetsoppslagene, ikke forskning, men en "rapport" NRK har bestilt om den ulike bruken av penger pr. elev på skolen i de to byene, og konsekvenser for skoleresultater. (Hele notatet kan lastes ned her ).
Jeg sendte Nordahls notat til ulike skoleforskere for å få reaksjoner. Motforestillingene haglet. Nå skal ikke forskeren få ansvaret for det inntrykket oppslaget etterlot, men bildet en radiolytter fikk var sånn noenlunde dette: "Selv om Trondheim bruker noe mer ressurser på skolen enn Bergen, så produserer Bergen bedre resultater."
Implisitt – alle krav om en norm for lærertetthet, en ressursnorm som er høyt oppe på flere partiers dagsorden for tiden er egentlig ganske dumt. Eller?
Problematiske sammenlikninger
Professor ved pedagogisk institutt ved NTNU Gunn Imsen skriver i en mail til meg at forskjellene i prestasjon basert på grunnskolepoeng er så små at man normalt ikke legger vekt på dem. Med andre ord: «En seriøs forsker ville sagt at det er jevnt mellom disse kommunene.»
I tillegg føyer Imsen til at det er problematisk å sammenligne standpunktkarakterer mellom ulike kommuner:«Karakterene skal som bekjent referere til lokale læreplanmål og lokalt fastsatte kriterier for vurderingen. Det kan også tenkes at lærerne i ulike kommuner ikke er like strenge i sin karaktersetting».
Imsens hovedpoeng er at det som er avgjørende for læring er hva som faktisk foregår i klasserommene, og sammenhengene er så komplekse at det er « (...) umulig å si noe om enkeltfaktorers betydning».
Med andre ord er det viktig å skille mellom ulike typer forskning, i det minste. Altså på den ene siden denne typen sammenligninger mellom kommuner osv. og mellom forskning som tar utgangspunkt i hva som skjer i klasserommene, i selve undervisningssituasjonen. (For spesielt interesserte-les Imsens svar her ).
Er det så lurt å gå inn for en norm for lærertetthet eller ikke? Jeg kommer tilbake til svaret.
Finsk feiltolkning
Et annet og tankevekkende eksempel om forskning og feilkilder dreier seg om det finske skolevidunderet. Mange husker sikkert de oppsiktsvekkende gode resultatene finske skoleelever fikk i de første PISA undersøkelsene. Finland ble oversvømt av nysgjerrige delegasjoner. Hva var den finske skolekoden? I kortform er svaret: Den helt spesielle kulturelle og politiske historien i Finland, og ikke de moderne skolereformene som mange forsøkte å begrunne suksessen med. Skoleforskeren Gabriel Heller Sahlgren er en av mange som har påpekt dette.
Det alle er enige om er at de gode finske prestasjonene har sammenheng med at lærerne i Finland gjennomgående er dyktige og at elevene har vært disiplinerte og lærevillige. Men begge disse faktorene er resultat av en helt spesiell økonomisk/kulturell/politisk utvikling med røtter i hundreårs svensk dominans og overherredømme. De finske lærerne ble spydspissen i nasjonsbyggingen i den nye og fattige nasjonen som skulle reises etter første verdenskrig og en blodig borgerkrig. Finland var fremdeles kulturelt dominert av svensk samfunnselite og svenske institusjoner. De finske lærerne ble kalt for "nasjonens lys" og underviste ikke bare elevene i klasserommet, men hele befolkningen i de små bygdesamfunnene de virket i. Denne helt spesielle arven lever videre og læreryrket i Finland tiltrekker seg fremdeles de beste studentene og har høy status i samfunnet.
Forskerne sammenligner den finske utviklingen med utviklingen i enkelte asiatiske utviklingsland, og sier at de generasjonene som oppnådde så gode resultater i PISA-undersøkelsene ble motivert og disiplinert av utdanning som en vei ut av økonomisk fattigdom.
Når Finland i de aller siste undersøkelsene viser svakere resultater og nærmer seg gjennomsnittet, er forklaringen blant annet at Finland er blitt et rikt land. Ungdommen som nå blir målt har aldri opplevd fattigdom tilsvarende ungdommen/foreldregruppa som ble undersøkt på de tidligere PISA undersøkelsene. I dag er det Nokia-generasjonen som blir målt i Finland, og de gjør det dårligere på disse testene.
Norsk politisk skoledebatt
Disse to eksemplene er tatt med for å illustrere et enkelt poeng. Det er krevende å drive forskning der en statistisk sammenligner store enheter (mye kan skjule seg bak gjennomsnittet) for ikke å snakke om å sammenligne nasjoner med hverandre, for å lære. Striden om lærertetthet i norske klasserom viser det, og jeg skal komme tilbake til temaet.
I den norske skoledebatten har vi lagt bak oss en periode der mange partier har – grovt sett – adoptert hverandres skolepolitikk. Med visse justeringer overtok SV-statsrådene en god del av tankegodset til Kristin Clemet og «kunnskapsløftet».
Etter en regjeringsperiode med lite nytenking har Arbeiderpartiet åpenbart bestemt seg for å gjøre skole til en av de viktigste sakene i kampen om regjeringsmakt i 2017.
Slik jeg leser dette er årsaken for det første, at Arbeiderpartiet selv mener de har forsømt et så viktig område. For det andre er partiet nødt til å utfordre Høyre, det største regjeringspartiet. For det tredje mener Arbeiderpartiet at trang kommuneøkonomi og svak tillit mellom skoleeiere og lærere (jf. skolestreiken 2014) gir partiet i opposisjon gode kort.
Følg debatten: Ytring på Facebook
Ressurser et hovedspørsmål
En av kjernesakene vil nettopp bli spørsmålet om lærerressurser i skolen-en form for ressursnorm. Temaet er relevant for det store uløste problemet frafallet i videregående skole gir, og den kan skape en klar front politisk i et landskap der det ofte er vanskelig å se politiske forskjeller.
Arbeiderpartiets landsmøte snudde, sammenlignet med det partiet gikk inn for i den rødgrønne regjeringen. Partiet vedtok i 2015 å gå inn for en lærernorm, i første omgang for de minste elevene. Det helt avgjørende i debatten er hvordan denne normen skal utformes. Dette er ikke et uvesentlig detaljspørsmål. Utdanningsforbundet som har hatt kravet som kampsak, mener det er avgjørende at normen knyttes til hver enkelt skole, og ikke til den enkelte kommune, slik Arbeiderpartiet har gått inn for.
Store forskjeller
Lærerorganisasjonene er redd for at enkelte kommuner i så fall kan flytte ressurser fra enkelte skoler som har det rimelig romslig over til skoler som ikke innfrir normen. Altså å løse et problem ved å skape nye. En så skarp definisjon vil utfordre både staten og kommunene, fordi den vil bety mer penger til nyansettelser i norske skoler. Og fordi kommunenes handlefrihet vil bli redusert. Når lærerne likevel går inn for dette,er årsaken at dagens lover og retningslinjer er for vage etter deres mening. Konsekvensen viser seg i alt for store forskjeller i bevilgninger til skolefeltet mellom sammenlignbare kommuner. Da må det strammes inn for å få likeverdige tilbud,mener Utdanningsforbundet.
Det blir det debatt av.
Se Politisk valgkvarter om ressursbruk og resultater i skolen:
