Jeg får ofte forespørsler om å delta i fjernsynsdebatter for å snakke om det ene eller det andre. I 19 av 20 tilfeller takker jeg nei. Jeg sier at jeg ikke har tid, eller at jeg foretrekker å skrive, for da har jeg kontroll over ordene. Dette er også sant, men den viktigste årsaken til at jeg takker nei, er en annen:
Jeg vil ikke vise hvor gammel jeg har blitt. Men det kan jeg ikke si, for det høres jo helt vilt ut – jeg er jo tross alt ikke eldre enn 53.
Det spiller ingen rolle. Når jeg står i et fjernsynsstudio og skimter meg selv i monitoren, vil jeg bare løpe av sted. Er det sånn jeg ser ut?! Når jeg ser at SVT har lagt ut et klipp på hjemmesiden sin der mitt middelaldrende ansikt brer seg utover hele skjermen, fylles jeg av noe som kanskje best kan beskrives som skam.
Rynkene rundt øynene syns jeg oppriktig talt er vakre, men øyenlokkene henger ned. Tannkjøttet har begynt å krympe, og tennene – ser man at de er blitt skjørere med årene?
Halsen, den satans jævla halsen, begynner å endre form. Håret blir tynnere, jeg fornemmer allerede nå min mors dype viker ved tinningen. Og hørselen … hvor mange ganger kan man be noen om å stille et spørsmål på nytt fordi man hører dårlig?
«Jag doftar ur», sa min mormor Vera, og siterte et russisk ordspråk om kvinners aldring. Jeg mister duften, som en rosebukett som langsomt tørker inn.
Vennene mine forsøker å trøste meg med parolen om at «50 er det nye 40». Jeg forstår ikke hva de vil oppnå med dette selvbedraget – 50 er 50, ikke noe annet – og rammes av skyldfølelse for det. Det er som om jeg svikter min egen generasjon kvinner, som vegrer å gi etter på grunn av økende alder.
Jeg vil ta meg sammen, men faller ned i angst av det bråkjekke kampropet om at «det virkelige livet begynner først med overgangsalderen».
Og jeg føler at jeg lever i feil årtusen når jeg innser at det er blitt en statusmarkør for urbane kvinner 50+ å «ligge litt rundt» uten tanke på å binde seg eller investere altfor mye følelser i en annen person: Det er vår tur til å ta for oss sånn som menn alltid har gjort! Sånn ser jeg ut, take it or leave it!
Jeg ser på dem og føler meg fremmed for det som jeg selv har kjempet for i en førti års tid; at kvinner skal betraktes som mennesker og tilkjennes samme handlingsrom som menn.
Det er med dette mitt indre forfengelighetskaos at jeg har gjennomlevd den svenske metoo-bevegelsen. Vitnemål om ulovlig tafsing og regelrett maktmisbruk på sjefsnivå blandes med personlige anekdoter om å bli forsøkt sjekket opp av en altfor gammel eller for stygg mann: Hva trodde han egentlig?! Eller av skrytende innlegg om hvor slitsomt det kan være å gå ut når man, underforstått, er så pen at man ikke får være i fred for alle menn som vil varte en opp.
Ikke gjør politikk av dette, vil jeg hviske i øret deres. Nyt det så lenge det varer, snart er det over. Det går fortere enn man tror.
Min motvilje mot å være med på TV ble forsterket under pandemien, da de fysiske møtene ble erstattet av kalde skjermer på avstand. Nå ble jeg tvunget til å se på meg selv i time etter time.
Jeg studerte sjefene mine på skjermen, og lurte på hva de tenkte om mine stadig slappere kinn: Begynner hun å forfalle også intellektuelt? Kan en kvinne som falmer, som ikke lenger er fruktbar, fremdeles betraktes som kreativ og skapende?
Å akseptere aldringen som den skjebnen den uunngåelig er, blir spesielt vanskelig når omgivelsene heller ikke gjør det. Alle arbeidsgivere vil ha unge jenter og flinke piker.
Som 53-åring er jeg noe helt annet. Mer erfaren og rutinert enn noensinne, mer kunnskapsrik og profesjonell – men ser man det, eller ser man bare at huden min har mistet all sin glans, og at jeg ikke lenger kan gå i høye hæler eller Converse?
Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt, og det gjorde jeg helt skamløst. Nå må jeg forsvare min tilstedeværelse med andre egenskaper, noe jeg sørger over, men vel egentlig burde oppfatte som noe demokratisk.
Jeg vet at jeg er mer forfengelig og kokett enn de fleste, men vi lever tross alt i en utseendefiksert verden og en ungdomsdyrkende tid, og jeg har vansker med å frigjøre meg fra det. Men dette gjelder i sannhetens navn også menn.
Det er bare kvinner som snakker om kroppen sin, som om bare vi er pålagt omgivelsenes krav og forventninger. Men også menn plages av den akselererende utseendehetsen; ser man at jeg aldri trener, at jeg begynner å få mannepupper og kulemage, og at håret tynnes?
Jeg har mannlige kolleger i Aftonbladet som også er livredde for å måtte fornye bylinen sin. Når det kommer en mail «ovenfra» om at tiden er inne for å ta nye bilder, føles det som om man er blitt beordret til slaktebenken. Herregud, hva vil leserne tro når jeg bokstavelig talt er blitt sju år eldre over natten?
Som opinionsdanner får jeg mange leserreaksjoner. De har forandret seg i takt med min aldring. De som ikke liker det jeg skriver, kunne for femten år siden gå løs på underlivet mitt: «Du trenger litt kuk.» Ti år etter gikk de løs på hjernen min: «Du er så jævla dum i hodet at man ikke vet om man skal le eller gråte.»
Nå angriper de utseendet mitt: «Du begynner å se gammel ut, Åsa.» De skriver at de syns synd på mannen min.
At det er så få middelaldrende og eldre kvinnerpå TV, tror jeg ikke bare skyldes at de som bestemmer er uinteressert i oss, men at vi ikke vil vise at vi aldres.
Kerstin Thorvall, den på mange måter grenseløse forfatteren, ble i et fjernsynsintervju i 1990-årene spurt om hva det modigste hun noensinne hadde gjort, var. Hun svarte: «Det er det jeg gjør akkurat nå. Jeg sitter her på fjernsynet uten et skjerf som skjuler kalkunhalsen.»
Jeg var 23 år da jeg så det intervjuet. Det svaret glemmer jeg aldri.
Når jeg ser at de kvinnelige journalistene i SVT er blitt eldre, fylles jeg av ømhet. Gud, så vakker hun er, kan jeg tenke. Roser er aldri så betagende som like før bladene begynner å falle av. Jeg fylles av takknemlighet og stolthet over at de sitter der og leser nyhetene og presenterer været år etter år, som en daglig manifestasjon av både fagkunnskap og livserfaring.
Jeg forstår bare ikke hva som må skje i mitt eget hode for at jeg skal bli like cool.
Hør kronikkforfatteren på radio:
