Aldri før har vel verden vært mer avhengig av oss politikere. Store spørsmål i en stadig mindre verden må løses. Våre barnebarns levekår utfordres av en stadig økende klimarisiko. Over en milliard mennesker legger seg sultne i dag. Nærmere 60 prosent av ungdom i Spania er uten jobb. Minoriteter jages i Europa.
Nasjonalt er også utfordringene mange. 1.300 unger rapporterer ukentlig at de utsettes for vold hjemme. En stadig mer todelt økonomi skaper mørke skyer på Fremtids-Norges himmel.
Likevel er de store politiske sakene om man skal straffe tiggere og godta andres flagg på nasjonaldagen.
En øy av velferd
Likevel; når tigging settes på dagsorden vil jeg gjerne ha sagt: Vi er et provoserende rikt land. En øy av sysselsetting og velferd i et hav av ledighet og fattigdom. Vi kaster 300.000 tonn mat i løpet av et år. Som forbrukere kaster vi 25 prosent av det vi kjøper av mat i butikken. Til tross for at vi nå snart bruker under 11 prosent av lønna vår på mat, klager vi over at maten er for dyr.
Likevel ser det nærmest ut til at det som plager oss aller mest er når noen strekker ut koppen mot oss og ber oss om å dele. Handelsstanden er nærmest i opprør. Kundene sjeneres.
Jeg er av dem som mener regjeringen og Justisdepartementet har inntatt et modig og helt riktig politisk standpunkt når de sier nei til tiggeforbud. De peker klokelig på at fattigdom ikke kan forbys, og at her må andre tiltak settes inn. Utfordringene er for komplekse til å gjøres om til en debatt om forbud eller ei. De kan ikke beskyldes for populisme.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Straff er en byrde
Verst er argumentasjonen om verdigheten og situasjonen for de som tigger. Enkelte (særlig fra Høyre) argumenterer iherdig for et forbud fordi det kan hjelpe de som tigger. Løfte dem ut av nedverdigelsen ved å tigge. Gi dem verdighet og et bedre liv.
Da må vi ikke glemme: det å straffe tiggerne er å påføre en byrde, eller, som Nils Christie har sagt, å påføre dem en pine. Samfunnets strengeste tvangsmiddel, straffen, burde strengt tatt ikke påføres de som sliter og trenger annen hjelp. Vi trenger ikke straffen som instrument for å skape individual- og allmennprevensjon av tigging. De fleste av oss gjør hva vi kan for å unngå å måtte sitte med en kopp på Egertorget.
Den kriminalitet noen tiggere eventuelt begår når de ikke tigger kan dessuten fullt ut straffes gjennom dagens regler; enten det er tyveri, heleri, ordensforstyrrelser, ran, menneskehandel eller annen plagsom adferd. Et tiggeforbud bidrar dessuten til å ta oppmerksomhet vekk fra dem som virkelig bør ettergås; dem som står bak og organiserer. Vi har straffehjemler i bøtter og spann. Utlendingsretten åpner for tvangsretur når tilreisende ikke kan finansiere sitt opphold.
Umulig å håndheve?
Likevel skapes det nærmest et inntrykk av at et forbud umiddelbart vil fjerne problemene. Det er ikke riktig.
Det er underlig å høre særlig politiets representanter argumentere mot regjeringens forslag om meldeplikt, tidsbegrensning og soner om at dette er umulig å håndheve. Jeg vil anta at de samme ganske raskt etter et eventuelt forbud er innført vil argumentere sterkt både for mer ressurser og adgang til flere metoder for å håndheve et forbud. For et slikt forbud vil ikke umiddelbart være effektivt. Det vil kunne bli vanskelig og krevende å håndheve.
Vi så det samme ved innføring av sexkjøpsforbudet. Lite tyder på at dette var det eneste saliggjørende. Vi har prostitusjon fortsatt. Og det er mildest talt svært paradoksalt at de samme representanter fra Høyre i fullt alvor mener at tiggere må påføres smerte og pine gjennom straff, mens de som kjøper sex bør få gå fri. Forstå det den som kan. Det må reise noen etiske utfordringer å ville straffe den som sliter med fattigdom og ufrihet, mens den som kjøper og ofte utnytter de mest sårbare jenter og gutter skal være straffri.
Uverdig bruk av straff
Siden 22.juli har vi hatt en intens debatt om politiets prioriteringer. Vi er møtt av høyrøstede Høyre-folk som ivrig har påstått at politiet må prioritere den alvorlige kriminaliteten og de store oppgavene. Det er jeg enig i. Jeg har tidligere selv tatt til orde for at andre enn politiet bør ha hovedansvaret for å bringe rusmisbrukere på rett kjøl. Jeg mener det også i samme grad er andre samfunnskrefter enn politiet som må få bukt med at folk sover under Sinsenkrysset og tigger til livets opphold.
Dette var også sentralt da Bondevik-regjeringen i 2005 foreslo å fjerne tiggerforbudet til tross for at tiggingen som de selv erkjente hadde økt betydelig. De foreslo prisverdig å fjerne siste rest av en løsgjengerlov som historisk hadde kriminalisert både tiggere og alkoholikere. Det var en måte å bruke straff på som ikke var verdig, og som dessuten ikke virket.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Tilbake til tvangsarbeiderhusene?
Mange fikk sine liv betydelig forverret når de måtte ta opphold på Opstad tvangsarbeiderhus, som ble åpnet i 1912. En praksis som tok slutt først i 1970. Siste rest av lovgivningen foreslo derfor Høyre, Venstre og KrF å fjerne i 2005 med bred støtte av oss andre i Stortinget. De argumenterte godt. Straff skulle brukes når skade på andre skulle unngås. Et bærende prinsipp var skadefølgeprinsippet. De uttalte i proposisjonen:
… straff bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelig, og bare dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene. Selv om prinsippet for kriminalisering gjør seg sterkest gjeldende ved nykriminalisering, har de også relevans ved avkriminalisering. Den mest grunnleggende konsekvensen av skadefølgingsprinsippet er at handlinger som i vår tid ikke er egnet til å skade bør avkriminaliseres. Det ubehaget som alminnelig tigging kan vekke hos forbipasserende, kan etter departementets syn ikke anses som en skade og bør derfor ikke kvalifisere til straff.
Bondevik-regjeringen pekte også på andre momenter i vurderingen. De pekte på den vanskelige livssituasjonen tigger befinner seg i, at et forbud kunne innebære at de startet med kriminell aktivitet og at sosialpolitiske virkemidler er å foretrekke.
Det er ikke så ofte jeg bruker høyresidens argumenter. I dette tilfellet står argumentasjonen fra Bondevik-regjeringen svært godt.
