I «En skamløs feminisme for familien» hevder Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik at arbeidsmoralen kommer i skyggen av tidsklemmedebatten. Det er å snu ting på hodet. I våre dager er en snever arbeidsmoral med på å forhindre at omsorg i hjemmet anerkjennes som det det er, arbeid.
Selvsagt er det også slik at vektleggingen av morsidentitet er mer akseptert i visse miljøer. Mitt inntrykk er likevel at morsrollen har begrenset med handlingsrom innenfor det norske, feministiske kvinneidealet. Ut over fødselspermisjon og sykedager er det lite legitimt å prioritere morsrollen – slik det framstilles av visse politikere og feminister.
INNLEGGET SOM STARTET DEBATTEN: «Feminismen fjerner seg fra grasrota»
Manglende respekt
Det er i det hele tatt noe med definisjonene i Sandviks og Wiks kronikk som etter mitt syn bør debatteres. De skriver om å yte til fellesskapet, noe de fleste kan være enige i. Men hvorfor regnes ikke omsorgsarbeid i hjemmet som et viktig bidrag til samfunnet?
Jeg er for valgfrihet på områder som omsorgsform for barn og stillingsprosent i småbarnsfasen. At det legges til rette for dette i form av for eksempel kontantstøtte, er ikke et tilbakeslag for likestillingen. Å omtale kvinner som om vi trenger statlig styring for å ta gode valg – det er et tilbakeslag for likestillingen. Jeg er sliten av en feministisk retorikk som viser manglende respekt for alminnelige kvinners forsøk på å leve anstendige liv. Og jeg vil ikke tillate at noen skal bruke min likestilling som vikarierende argument, når det egentlig dreier seg om hensynet til BNP.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Valgfrihet
Det er den enkelte kvinnes rett å kunne definere selv hva som er i hennes interesse, og på tross av at undertegnede har full stilling, har jeg forståelse for at andre foreldre velger annerledes. Det er som med ytringsfriheten – vi kan ikke bestemme hva folk med ytringsfrihet skal si, like lite som vi kan bestemme hva likestilte kvinner skal velge.
Sandvik og Wik slår et slag for at det er et verdivalg å gå på jobben. De fleste har respekt for dette verdivalget. Problemet er at det å velge omsorg i hjemmet er et verdivalg som i liten grad blir møtt med den samme anerkjennelsen. Derfor har den dårlige samvittigheten inntatt debatten. Kanskje vil den dårlige samvittigheten si oss noe om at rammevilkårene for omsorg i dagens samfunn ikke er de beste.
LES OGSÅ: «Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre»
Mindre samvittighetskvaler
Selv tviler jeg ikke på at også mange fedre føler på tidsklemma. Derfor tok jeg i min kronikk til orde for delt hjemmeliv, at omsorg i hjemmet skal være en mulighet for både mødre og fedre. Da vil det selvsagt være naturlig at det økonomiske tapet fordeles mellom partene. Og det vil uansett være ønskelig at arbeidslivet gjøres mer familievennlig, slik at en full arbeidsuke kan gi mindre samvittighetskvaler for dem som ønsker og velger å jobbe fulltid.
