Stålsett-utvalget har gjort et stort og viktig arbeid. Det aller viktigste er etter mitt syn at utvalget videreutvikler den suksessfulle nordiske samfunnsmodellen på religionens område. Det betyr at den kombinerer et aktivt statlig engasjement og støtte med en presisering av at tros- og livssynsfriheten skal sikres for alle.
Religion er ikke en privat sak
Utvalget sier: «Tros- og livssynsamfunnene ivaretar ritualer i viktige faser i livet og bidrar til et samfunnsmessig engasjement i en felles offentlig refleksjon om verdier og om tros- og livssynsspørsmål. Dette er en verdi for samfunnet som helhet.»
I den pågående debatten kan en få inntrykk av at det er den franske eller amerikanske måten å løse forholdet mellom religion, samfunn og stat på som er den prinsippfaste modellen, mens andre modeller, som den nordiske, er preget av pragmatiske løsninger.
Dette er selvfølgelig ikke riktig. Det handler om ulike prinsipper og måter å tenke på. Den viktigste prinsipielle forskjellen er at religionen ikke defineres som en privatsak, men som en del av den offentlige sfære som fellesskapet gjennom staten har ansvar for aktivt å støtte, ikke bare regulere og beskytte mot overgrep.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Begraver begrepet «livssynsnøytralitet»
Det betyr også at de politiske miljøene som først og fremst vil begrense fellesskapet og statens aktive engasjement i debatten i all hovedsak vil gjøre religion til en privatsak.
Utvalget bidrar også til å begrave det innholdsmessig umulige begrepet «livssynsnøytralitet» som i norsk offentlighet i realiteten har betydd at det offentlige rom må være religionsfritt. Utvalgets begrep «det livssynsåpne samfunn» er innholdsmessig langt bedre og bidrar til å hindre de autoritære overgrepene som har blitt promotert der «livssynsnøytralitet» har vært overskriften. Utvalget slår derfor fast som sitt åttende prinsipp at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros - og livssynspraksis i det offentlige rom».
En naturlig konsekvens av denne aksepten og anerkjennelsen av at religionen trenger juridiske, økonomiske og institusjonelle rammer, må etter min oppfatning være at tros- og livssynsamfunn også kan foreta handlinger på vegne av staten med rettslig virkning.
Naturlig at trossamfunn har vigselsrett
Utvalgets forslag om å frata tros- og livssynsamfunnene vigselsretten er derfor prinsipielt unødvendig, men bør kunne diskuteres som et hensiktsmessighetsspørsmål. Den tradisjonelt nære sammenhengen mellom ekteskapsinngåelse og religion har gjort det naturlig at tros- og livssynssamfunn har vigselsrett.
I dagens ordning prøver det offentlige vilkårene for ekteskapsinngåelsen og en kan selvfølgelig fullføre den kontraktuelle siden av ekteskapsinngåelsen på internett slik vi i dag gjør med selvangivelsen, for så å la det seremonielle behovet folk har ved ekteskapsinngåelse, bli gjennomført borgelig eller av et tros- og livssynssamfunn. Men det er vanskelig å forstå at dette er nødvendig.
I alle fall kan det umulig være klokt å doble kapasiteten i domstolssystemet for å ivareta en slik funksjon som i dag håndteres utmerket og gir alle like muligheter til ekteskapsinngåelse.
Fjerner kristenhumanisme fra grunnloven
Utvalget tolker tros- og livssynsfrihet slik at den krever en bevisst likebehandling innen offentlige institusjoner og andre offentlige tiltak. Utvalget er konsekvent, og vil derfor fjerne henvisningen til det kristne og humanistiske livssynet i grunnlovens paragraf 2, monarkens binding til den evangelisk-lutherske tro i paragraf 4 og Den norske kirke som grunnlovsfestet folkekirke i paragraf 16.
Dette er imidlertid ingen nødvendig konsekvens av prinsippet om religionsfrihet. Det viktigste i religionsfriheten er retten til å ha, uttrykke og promotere et tros og livssyn, og bli beskyttet mot diskriminering og intoleranse.
I samfunn der det store flertallet tilhører en bestemt religion, er det ikke nødvendigvis prinsipielt riktig at alle andre livssyn skal fullstendig likebehandles av det offentlige og i det offentlige. Dette kan lett føre til, noe vi også har sett i den norske debatten, at det offentlige rom blir religionsfritt.
Dette bryter med forståelsen av det livssynåpne samfunn. At en aktiv statlig rolle på dette feltet forutsetter likebehandling i det offentlige rom, er heller ingen prinsipiell nødvendighet. Majoritetens realitet må også kunne reflekteres samtidig som minoritetene anerkjennes nettopp som minoriteter.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Parodisk kritikk
Likebehandlingen må åpenbart gjennomføres når det gjelder økonomiske støtteordninger, slik grunnloven fastsetter. Robuste fritaksordninger og alternativer ved skolegudstjenester er også en selvfølge.
Men det blir parodisk når det skal bryte med religionsfrihetsprinsippet at regjeringsmedlemmer deltar i gudstjenester i Den norske kirke i forbindelse med nasjonale feiringer og tragedier. Særlig når over 90 % av befolkningen velger kirkelig begravelse. Det er å fornekte både en historisk og en aktuell realitet der likebehandling fører til marginalisering av majoriteten.
I de nordiske landene er det folkekirkene som håndterer gravferdsforvaltningen. Slik har vi det også i Norge, nettopp grundig behandlet i Stortinget. Dette reflekterer en forståelse av hvor viktig det er å forankre menneskers forhold til døden og minnestedene for tidligere generasjoner i en religiøs forvaltningskultur.
Det lille mindretallet som synes det er generende å bli håndtert av en religiøs institusjon er neppe flere enn dem som synes det vil være underlig å henvende seg til det kommunale servicetorget ved dødsfall.
Forutsetningen for at Den norske kirke fortsatt skal forvalte gravferdene, er selvfølgelig at dette gjøres med respekt og tilrettelegging av ulike religiøse og livssyns-tradisjoner. Utvalget anerkjenner at de kirkelige fellesrådene forvalter dette godt i dag. Å rasere et kompetansemiljø og bygge opp et nytt med grunnlag i et dårlig begrunnet prinsipp, virker dårlig gjennomtenkt.
