De politiske partiene er uenige om mye, men enige om en ting: De vil at den politiske debatten skal dreie seg om sakene, ikke om spillet. Alle partilederne er drillet i frasene som slår fast at det er politisk gjennomslag, ikke posisjoner, som teller.
Derfor himler de oppgitt med øynene når journalistene spør hvem de vil sitte i regjering med, hvem de vil slutte å sitte i regjering med, og hvilke alternativer de ser for seg. Politikken avgjør, sier de. Men den siste uken viser at politikerne strever vel så mye med seg selv, som med journalistene.
FØLG LANDSMØTET: Følg Frps landsmøte fra NRKs valgsenter.
Samarbeid i begge retninger
Siv Jensen og Fremskrittspartiet sier også at politikken er viktigst, rett som det er. Men de sier en ting i tillegg: Frp vil aldri støtte en regjering partiet ikke selv er en del av. De to ståstedene henger ikke nødvendigvis sammen, og kan illustreres med de vidt forskjellige strategiene Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide og Fremskrittspartiets Siv Jensen velger seg foran valget i høst.
Hareide sier han skal bidra til et regjeringsskifte, det er løfte nummer 1. Begrunnelsen er klar: KrF vil få større gjennomslag for sin politikk med en ny regjering enn partiet har fått med den rødgrønne regjeringen. Hvorvidt KrF skal sitte på innsiden eller utsiden av en ny regjering, kommer an på hva som lønner seg – politisk.
Slik lager Hareide seg en forhandlingsposisjon der valutaen heter politisk gjennomslag, og han føyer seg fint inn i en tradisjon som har gjort at sentrumspartiene i norsk politikk har hatt større gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi i flere tiår. Sentrum har langt tradisjon for samarbeid i begge retninger, og inngikk for eksempel budsjettforlik med Arbeiderpartiet i 2000.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Frp bryter med mønsteret
Siv Jensens regjeringsultimatum er heller ikke nytt, og bakgrunnen tør være kjent. Standpunktet stammer fra en tid der Frp i lange perioder var det største partiet til høyre for Arbeiderpartiet. Partiet fikk ikke sitte i regjering, og ble kun kontaktet når Kjell Magne Bondeviks regjeringer trengte stemmestøtte i Stortinget.
Det toppet seg i 2003, da Carl I. Hagen sa nei til å støtte Bondevik-regjeringens statsbudsjett. Da vendte regjeringen seg til Arbeiderpartiet, som bidro til å lose budsjettet i havn. Litt sært at Bondevik dermed fikk Høyre og Ap til å samarbeide om budsjett for første gang siden andre verdenskrig, men veldig greit, sett fra Krf og Venstres ståsted.
Siden, og særlig siden valget i 2005, har Frp sagt det samme: Partiet vil ikke støtte en regjering det ikke er en del av. Utfordringen er at Frp ved å understreke dette standpunktet nå, bryter med et mønster som har utviklet seg blant opposisjonspartiene siden 2009. Samtlige partier har sagt at et borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering.
Kun erfaring med å stå utenfor
Velvilligheten overfor et nytt regjeringsprosjekt har vært viktig for velgernes tro på at et skifte er en realistisk mulighet, og det kan ha påvirket svarene deres når meningsmålerne har ringt. Høyre var først ute med sin inkluderende strategi, og har prøvd å samle troppene i stort og smått. KrF og Venstre brukte 2009 på å avvise alle konstellasjoner med Frp i, med Lars Sponheims «Heller Jens enn Jensen» som et retorisk høydepunkt. I dag sier begge at de kan støtte enhver borgerlig regjering. Også en med Frp i. Også om de selv ikke sitter i regjeringen.
Frp sier at partiet alltid har ment at det var grunnlag for en firepartiregjering, og mener det fortsatt. Men Frp er det eneste partiet som peker på hvilken borgerlig regjering som ikke vil bli noe av, hvis Frp får bestemme. Nemlig en regjering Frp ikke sitter i, som for eksempel en Høyre/V/KrF-regjering.
Det tyder på at Frp er partiet som har flyttet seg kortest i dette spørsmålet siden 2009. Det kan virke merkelig. Partiet er blant dem som har opplevd størst velgerflukt. Det kan tolkes som at regjeringsdeltakelse trumfer gjennomslag for politikk. For hva annet betyr det at Frp ikke vil støtte en borgerlig regjering de ikke sitter i? Er begrunnelsen politisk, må det bety at Frp ser muligheter for større gjennomslag hos en regjering utgått av Arbeiderpartiet enn hos en Høyre/V/KrF-regjering. Det mener Frp naturligvis ikke, men det illustrerer hvor viktig det er for Frp å tvinge seg inn i en ny regjering.
Gitt erfaringene fra tidligere er ikke det så rart. Partiet har kun erfaring med å bli stående utenfor regjering, og bli regnet inn som støtteparti ved behov. Det koster i form av at partiet blir klandret for politikk som det ikke kan påvirke, mens gevinsten for gjennomslag ikke blir like tydelig som for de partiene som faktisk sitter i regjeringen.
LES OGSÅ: Frp-topper tror ikke på klimaforskningen.
Følsomme tider
Ofte er det slik i politikken at det ikke er hva som blir sagt, men timingen for det, som avgjør hvordan det oppfattes. Siv Jensen gjentok sitt regjeringsultimatum flere ganger under landsmøtetalen sin i fjor, uten at det ble så mye oppstuss rundt det. Når hun sier det nå, løftes det opp som en nyhet. Forklaringen er at vi nærmer oss valget, og at alle uttalelser veies på en mer følsom vekt.
Derfor blir KrF og Venstres velkjente ståsted, at de i en gitt situasjon kan samarbeide med Arbeiderpartiet om budsjetter, også løftet opp som en stor nyhet. Det ligger i sentrums sjel, og passer godt med drømmen om at blokkene skal løses opp, og at mindretallsregjering skal bli normen igjen.
Dessuten må landet ha et budsjett, selv om Frp ikke vil bidra til det. Men, igjen, når strategien har vært å overbevise velgerne om at regjeringsskifte står øverst på listen, er det ikke så lett å snakke om mulige samarbeid med Arbeiderpartiet samtidig.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Slageren fra 2009
Prisen for denne gjenoppvarmingen av de klassiske ståstedene, er et gjenhør med den velkjente frasen fra 2009, «borgerlig kaos». De rødgrønne får en gavepakke i sin argumentasjon mot opposisjonen, og en del velgere vil få en mismodig følelse av at de har rykket tilbake til start. Opposisjonspartiene har øyensynlig ikke beveget seg så langt som de har gitt inntrykk av. For Høyre, som står i midten og skal balansere de andre, må det være urovekkende.
Etter valgkampen i 2009 oppsummerte både KrF og Venstre at deres kampanje mot Frp i regjering bidro til elendige valgresultat. Frp opplevde derimot at deres tydelige krav om å få sitte i regjering ikke skadet dem. Tvert i mot: De gjorde sitt beste valg noen sinne. Spørsmålet er om den taktikken virker like godt nå, når de andre opposisjonspartiene har valgt en åpnere tone, når Høyre er det største opposisjonspartiet, og når velgerne signaliserer at Frps nye løsninger ikke er like etterlengtet som for fire år siden.
