Hopp til innhold
Kronikk

Popkultur og protest

Smaksdommersnobber med innvendinger mot symboler og referanser tar feil: Populærkultur kan være en positiv politisk ressurs – også midt i et militærkupp.

trefingertegnet

En thailandsk demonstrant gjør trefingersalutt, et kjent motiv fra «Hunger Games»-filmene under en markering mot militærkuppet i landet tidligere i sommer.

Foto: DAMIR SAGOLJ / Reuters

Thailand står midt i et militærkupp. Hæren rykker inn i redaksjonslokaler, nyhetskanaler går i svart. Hundrevis av nettsteder er blokkert. Det er innført militær sensur, for å «forsikre seg om at folk skal få nøyaktige nyheter». Det er ikke lov til å gå ut på gaten etter klokken ti på kvelden. Dersom man samler fler enn fem venner på gaten i protest mot dette, er det nok til at man kan bli arrestert. Eller bortvist. Eller verre. Grunnloven er satt til side.

Midt i dette er det en rekke mennesker som protesterer mot kuppet. Noen av aktivistene gjør det ved å løfte tre samlede fingre i luften  –  en såkalt trefingersalutt – et kjent motiv fra «Hunger Games»-filmene. I disse enormt populære science fiction-dystopiene er salutten en symbolsk og forbudt protest mot et totalitært, undertrykkende regime.

(Populær)kultur + politikk = sant!

De thailandske aktivistenes bruk av film-symboler er spesiell, men ikke unik. Et annet eksempel er bruken av Guy Fawkes-masker, popularisert gjennom tegneserien og filmen «V for Vendetta». Maskene, som på mange måter representerer enkeltmenneskets kamp mot systemet og opprør mot makta, hadde også en praktisk side: anonymitet.

Som symbol har masken blitt brukt både i Occupy Wall Street-bevegelsen og bevegelsen rundt Wikileaks. De mest kjente brukerne er kanskje hacktivistene i Anonymous – og den norske hackergruppen Noria.

De thailandske aktivistenes bruk av film-symboler er spesiell, men ikke unik.

Magnus Hoem Iversen

Ser en forbi filmer, er organisasjonen Bevar Hardanger! sin treffende mashup av «Brudeferden i Hardanger», ramponert av digre «monstermaster», et godt eksempel på effektiv bruk av det kjente og kjære for å få gjennom et politisk budskap.

Også mer etablerte aktører bruker populærkultur. Under stortingsvalget 2013 sirkulerte det et satirisk bilde på Facebook. Bildet refererte til en svært kjent filmplakat for en film om en svært kjent hendelse i verdenshistorien, nemlig skjebnen til RMS Titanic. Den viste Erna, Siv, Trine og Knut Arild om bord, med tittelen «Norway – de trodde det var et skip som ikke kunne synke». Avsenderen var LOs ungdomsorganisasjon. Arbeiderpartiet har tidligere laget en humoristisk reklamefilm hvor superhelt-symbolikk møter Star Wars. Erna Solberg og Jens Stoltenberg i duell med lyssverd!

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det er viktige forskjeller i bruken av populærkultur i politisk kamp. Når Arbeiderpartiet og LO Ung viser en slik symbolbruk, er det gjerne for å engasjere og mobilisere. Den etablerte politikken trenger noen slike innslag av underholdning – uten kunne den risikert å bli både kjedelig og for fjern fra folks virkelighet.

Når aktivister i Thailand viser trefingersalutten, er dette også å benytte seg av noe mange kjenner til, men i likhet med Guy Fawkes-maskene har de også en svært reell nytteverdi, en praktisk dimensjon. Det er et tegn mange vil forstå, det er enkelt å ta i bruk, og det kan være samlende. Felles for disse eksemplene ligger tanken om at det kjente og det kjære, det popkulturelle, kan være en positiv ressurs for det politiske. Kulturen kan være et reservoar av symboler som folk umiddelbart forstår, og kan samle seg om i en presset eller dramatisk situasjon.

Smaksdommerbommert

Den britiske avisen The Guardians kunstskribent Jonathan Jones liker ikke at aktivistene i Thailand bruker tegn fra «Hunger Games». Han mener dette representerer en slags åndelig fattigdom, og rynker kraftig på nesen over at symbolene hentes fra populærkultur. For ham blir trefingersalutten synonymt med en slags krise i moderne politisk tanke. For Jones er det en tragedie at man har gått fra tungladde politiske symboler med en lang filosofisk tradisjon bak seg til dette, å hente inspirasjon fra det han selv synes er dårlige filmer med dårlige plott.

Det er et tegn mange vil forstå, det er enkelt å ta i bruk, og det kan være samlende.

Magnus Hoem Iversen

For det første viser denne holdningen en grov undervurdering av både folk og popkultur. Kanskje er noe av problemet at «Hunger Games» er rettet mot ungdom, og ikke forfattet av en viktig filosof.

Det virker merkelig å påstå at ungdomslitteratur, science fiction eller fiksjon ikke kan fortelle oss noe nyttig eller viktig om den verdenen vi lever i. Spørsmålet er hva disse uttrykkene brukes til.

Mange måter å vise engasjement

Men et større problem med Jones’ tanker er at de ikke gjør plass for alle de andre måtene man kan vise politisk engasjement på, som ikke nødvendigvis trenger være veldig profesjonelle, stilfulle eller komme fra en lang filosofisk tradisjon. Det er udemokratisk å påstå at symboler får verdi basert på estetikk. Er det bare de velsmidde, vakre og velklingende måtene å være politisk på som skal være gangbare? Slike tanker umyndiggjør spontane protester, som trefingersalutten i Thailand.

Holdningen viser en grov undervurdering av både folk og popkultur.

Magnus Hoen Iversen

Når norske bønder spruter Bergens gater fulle av spilt melk, eller skaper baluba med traktor og møkkspreder midt i Oslo sentrum, er ikke dette spesielt vakkert. Det er sikkert veldig irriterende – og en kan diskutere hvorvidt det er kreativt eller effektivt. Men det skal være rom for slike protester i et demokrati. Også popkulturelle protester har kanskje en tendens til å havne inn under denne typen rotete, uryddige og spontane uttrykk. Det betyr ikke at de er mindreverdige.

Populærkultur og politisk slagkraft

«Hunger Games» er underholdning for massene, ikke en manual for å endre verden, skriver Jones, og fortsetter sin språkdans rundt et gigantisk stråmannsargument. Det han ikke skjønner er nettopp det aksjonistene i Thailand forstår: At trefingersalutten øker både sin politiske slagkraft og betydning i sitt møte med populærkultur og tidsånd.

Tegnet betyr noe annet enn i filmen når de bruker det.

Magnus Hoem Iversen

De får også oppmerksomhet til saken fra et annet hold  når skuespillerne fra filmen disker opp med medieoppslag og unison hyllest.

Men det viktigste de forstår er at tegnet betyr noe annet enn i filmen når de bruker det. Det er dette Jones overser. Han tror de hyller «Hunger Games». Men dette er ikke et tilfelle av åndsfattige mennesker i møte med en mektig hollywoodsk kulturindustri, amerikansk kultur som fortrenger Thailands kultur. Dette blir også klarere når flere oppgir at hilsenen i tillegg betyr «Frihet, likhet og brorskap», eller «Nei til kupp, ja til frihet og demokrati».

Alvor, ikke virkelighetsflukt

I «Hunger Games» er trefingersalutten forbudt. Fra Thailand kommer det rapporter om at militærjuntaen følger med, og ønsker å forby symbolet. Samtidig minner de stadig om at det ikke er lov til å være flere enn fem hvis man ønsker å markere at man slett ikke liker militærkupp eller lignende. Det er slike utsagn som også bør minne oss om at dette er ramme alvor for de som tør å markere og protestere.

Dette er ikke fiksjon. Demonstrantene i Thailand driver ikke med virkelighetsflukt, eller lever seg inn i en science fiction-fantasi. De reagerer på en reell situasjon, og de har valgt et symbol som samler og blir forstått.

Derfor tar smaksdommersnobber som Jonathan Jones feil. Det at kuppmakerne tar tegnet på alvor gnir det bare ytterligere inn.