Hopp til innhold
Kronikk

Polstret, men ubeskyttet

Vi mobilovervåker barna og forbyr dem å klatre i trær, men har ikke tid til å polstre dem mot voksenverdenens krav og inntrykk.

Polstrede barn

Vi har organisert oss ut av barnas hverdagsliv og kompenserer med økt kontroll, skriver kronikkforfatter Guri Jørstad Wingård.

Foto: Colourbox

Blir barn i dag for mye polstret og passet på?

Det kan være lett å umiddelbart svare ja og skylde på trygghetsfanatiske voksne som er raskt framme med hjelm, treklatringsforbud og bilskyss til trening. Og det er lett å være enig i at barns motoriske og kognitive utvikling, selvstendighet og mestringsfølelse forutsetter både en god porsjon fritt handlingsrom og muligheter for å feile, ramle og finne på noen kreative sprell underveis.

Men det blir for enkelt å slå fast at dagens barn er for beskyttet og polstret. Det er bare den ene siden av historien om vår tids schizofrene forhold til barndommen. Min påstand er at barn i dag både er for mye styrt, overvåket og kontrollert – og samtidig utlevert til å møte en haug krav og inntrykk ganske alene, uten hensyn til alder og modenhet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.

Outsourcing av omsorg

Vi foreldre har i stor grad organisert oss selv ut av barnas hverdagsliv. Dette kompenserer vi med økt kontroll og begrensninger på barns aktivitet, outsourcing av omsorg, ferdigplanlagte aktiviteter – og oppmuntring til «trygg passivitet», fredelig med skjermene for eksempel. Kanskje litt ekstra curlingtilrettelegging, kjøring, pakking og polstring, på toppen. Hovedårsaken er mangel på tid til å la barna surre rundt og greie ting selv, sakte og omstendelig med feil og uhell på veien. Vi er rett og slett ikke er i nærheten og kan følge med, veilede og plastre litt innimellom.

Barnefotballen skal levere landslagskandidater; det er ikke nok at det er gøy med ball og kompiser.

Guri Jørstad Wingård

Hvordan kan jeg da påstå at barn samtidig polstres og beskyttes for lite? Det er to grunner til dette: For det første lar vi i økende grad voksensamfunnets effektivitetskrav og målstyring infiltrere ulike sider av barnas liv. Og for det andre eksponeres barna i vår tid i for stor grad for trykket fra voksenverdenen i form av nyheter, kulturuttrykk, reklame og idealer – uten skjerming og veiledning.

Flere og flere deler av barndommen utsettes for krav om måloppnåelse, effektivitet og nytte. I stedet for å være en mer beskyttet del av livet, der barnet kan modnes i eget tempo og rytme, kreves det i dag i langt større grad en barndom som leverer riktige resultater. Barnehagen skal levere læringsklare skolebarn. Barnefotballen skal levere landslagskandidater; det er ikke nok at det er gøy med ball og kompiser.

Foreldreløse ettermiddager

Barndommen preges videre av åpen tilgang til så mye mer som må vurderes, siles og filtreres enn det var i foreldrenes egen barndom. Men det trengs tid og voksen tilstedeværelse for å veilede og sette grenser. Når dette mangler i åpenhetens, tilgjengelighetens og tidsklemmas tid, polstrer vi for lite og slipper verden for mye direkte løs på ungene.

Når voksne verken er til stede eller makter å overstyre teknologien og markedet, er veien åpen til nyhetssendinger med halshugginger, sex-salgsannonser eller voldsspill med 18-årsgrense.

Guri Jørstad Wingård

Skillet mellom voksenkultur og barnekultur viskes gradvis ut i dagens nettoppkoblede, sterkt markedsstyrte og underholdningsfokuserte samfunn. Samtidig endres stadig oppfatningene om aldersgrenser og tålegrenser. Reklame formidler forbruks-, kropps- og adferdsidealer som presser voksenlivsutfordringer ned over småskolebarn.

Mengden av digitale dingser i de tusen hjem på lange foreldreløse ettermiddager, gir tilgang til all slags vidunderlighet og elendighet som ingen tidligere tider har muliggjort for barn. Når voksne verken er til stede eller makter å overstyre teknologien og markedet, er veien åpen til nyhetssendinger med halshugginger, sex-salgsannonser eller voldsspill med 18-årsgrense. For en tiåring, for eksempel. Da hadde virkelig litt mer polstring vært ønskelig.

SE OGSÅ: Dagsnytt atten om polstret barndom.

Ferdigplanlagt timeplan

Men åpenheten har altså sin motsats i kontroll og overvåkning. Organiserte omsorgs- og aktivitetstilbud fyller et gjennomsnittsbarns våkne timer. Timeplanen er full og ferdigplanlagt. Null plass for påfunn og unyttig fjas. Og når barnet går ut av døra, følger telefonen med overvåkningsappen med. Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak. For trygge vil vi at de skal være.

Det tar tid å være barn, og det tar tid å lære seg å gjøre ting selv. Det tar også tid for oss voksne. Det er klart at det tar tid å lære femåringen å spikke, å vise sjuåringen hvordan hun fyrer opp i ovnen, eller å plastre og trøste en niåring som har fått seg en smell. Det er raskere å gjemme kniven og fyrstikkene og nekte treklatring. Man unngår tidkrevende feil, rot og søl. Er det egentlig vår voksne tilværelse vi polstrer når effektivitetskravene trumfer barnets utfoldelses- og utviklingsmuligheter?

Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak.

Guri Jørstad Wingård

Frihet og kontroll er alltid en balansegang. Sammenlignet med andre pattedyr, fødes menneskebarnet svært uselvstendig og er avhengig av omsorg i årevis før det kan greie seg. Det er derfor alltid voksnes ansvar å gjøre kloke valg – overfor egne barn og på samfunnsnivå. For eksempel kloke valg med hensyn til balansen mellom frihet og kontroll, hva barnet slippes løs til å gjøre – og hva vi skjermer og beskytter mot. Dagens balanse setter for trange rammer for barnets kreativitet og egen tidkrevende utfoldelse, men skjermer for lite mot effektivitetskrav og ufiltrert eksponering for verden.

Hva om vi prøvde å vri balansen den andre veien igjen?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.