Gapet mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet er skapt av politikerne. Dagens rekordhøye boligpriser stenger vanlige mennesker med vanlige jobber ute fra boligmarkedet. Det er et politisk ansvar. Det krever nasjonale tiltak å løse det nasjonale problemet boligprisutviklingen har blitt.
Boligprisene drives av særlig to forhold: Tilbud og etterspørsel, samt byggekostnader.
Politikerne har holdt tilbake tilbudet når etterspørselen har økt, samtidig som de har drevet byggekostnadene opp, gjennom lover, reguleringer, krav og langdryge prosesser.
Boligprodusentene vil utfordre politikerne til å svare på følgende spørsmål i valgkampen: Hvordan skal de sikre bolig for alle?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tilbud og etterspørsel
Hvert eneste år de siste årene har Norge bygget flere tusen færre boliger enn befolkningsveksten tilsier. Det har skapt et boliggap som mange blir sittende fast i: De har rett og slett ikke råd til å bli en del av det norske selveierdemokratiet. Særlig utsatt er yrkesgruppene som utgjør velferdssamfunnets bærebjelker: Sykepleiere, lærere og politimenn er eksempler på yrkesgrupper som uten økonomisk hjelp fra familie kan se langt etter å komme seg inn på boligmarkedet i sentrale strøk.
Prognosesenteret sier i sitt mellomalternativ (det mest sannsynlige) for fremtidig befolkningsvekst at det må bygges 38.000 boliger i året for å holde tritt med befolkningsveksten frem til 2020. I fjor bygde man 29.500 boliger.
Tallene for 1. tertial i år indikerer at det bygges betydelig færre boliger i år. Hvis tendensen holder seg ut året risikerer vi å kun bygge 26.000 boliger i år. Hvis ikke tempoet tar seg betraktelig opp vil vi i 2020 ha rundt 84.000 færre boliger enn behovet. Hva tror politikerne våre skjer med boligprisene da?
Boligstupet vokser fram
Økt etterspørsel må møtes med økt tilbud. Ellers kan boliggapet bli til et boligstup som hele nasjonaløkonomien kan falle utfor.
I dag tar det mellom fem og ti år fra utbyggingsplaner foreligger til ferdige boliger står innflyttingsklare. Det er ikke fordi boligbyggerne trenger så lang tid for å bygge et hus. Det er fordi politikerne har skapt et byråkratisk og tidkrevende system.
Nasjonale politikere må stille strengere og tydeligere krav til kommunene i vekstområdene om å legge til rette for økt boligbygging. Det må være ris bak speilet til dem som ikke vil. Boligbygging må prioriteres i de rikspolitiske retningslinjene for pressområdene. Det trengs også økonomiske insentiver til de kommunene som tar ansvar og bygger flere boliger, siden de fleste kommunene i pressområdene i dag taper på tilflytting.
Lokalpolitikernes muligheter til å styre alt i detalj må reduseres. Når nabokommuner i dag kan stille helt forskjellige krav i plan- og byggeprosessen, så sier det seg selv at det blir dyrere å bygge, og at det tar lengre tid.
Byggekostnadene stiger
Rikspolitikerne har økt kostnaden på nye boliger. Nye tekniske forskrifter og nye krav til universell utforming og energi, samt den høye endringstakten bransjen må forholde seg til i byggeprosessen, fordyrer og forsinker boligbyggingen. Hvordan skal bransjen kunne standardisere byggeprosessene sine – som er viktig for å få ned kostnadene – når reglene endres hele tiden?
Vi anerkjenner at det ikke er fullstendig enighet om hvor fordyrende de stadig nye kravene fra politikerne er. For å rydde usikkerheten av veien ber vi om et teknisk beregningsutvalg som kan se på det. At politikerne så langt ikke vil, skyldes kanskje at de helst ser at det ikke kommer en fasit på hvilke byggekostnader de har påført boligkjøperne?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Hva må gjøres?
Det er en mangel på statlig og regional samordning, og bransjen opplever at planprosessene er kompliserte, tidkrevende og uforutsigbare. Det er på tide å tenke nytt og smart for å få bukt med ineffektive prosesser, byråkrati og høye byggekostnader. Politikerne må derfor:
- Planlegge boliger og infrastruktur parallelt – og dermed må flere forvaltningsnivåer planlegge sammen.
- Gi boligbygging fortrinnsrett foran andre formål.
- Fjerne 5-årsregelen.
- Møte boligbyggebransjen til forpliktende forhandlinger med sikte på å få ned byggekostnadene, blant annet gjennom redusert målstyringsbyråkrati.
- Gi kommunene økonomiske insentiver for å tilrettelegge for økt boligbygging.
- Gjøre Husbanken til mer enn et boligsosialt virkemiddel. Mer penger og styrket startlånsordning er nødvendig.
- Ta av presset på det private leiemarkedet gjennom å bygge 3.000 studentboliger i året, og prioritere pressområdene.
Manglende nasjonal boligpolitikk har skapt boliggapet. Det er et nasjonalt politisk ansvar, som en ny regjering må ta på alvor, enten den ledes av Stoltenberg eller Solberg.
