Årets valgkamp inneholder mange talldiskusjoner. Ikke helt ulikt tidligere valgkamper. Hadia Tajik (Ap) sa nylig til Dagsavisen at regjeringen har kuttet 7000 barnehageplasser. Mens Torbjørn Røe Isaksen (H) hevdet at det tvert imot vil skapes 3400 nye plasser under hans regjering. I den første partilederduellen mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, hevdet Støre at seks av ti skoleledere må si opp lærere. Solberg trakk troverdigheten i tvil ved å replisere at var en fagforening, Utdanningsforbundet, som hadde utført undersøkelsen, og at de hadde utført samme type undersøkelse med samme resultat også i 2011 og 2013.
Slumsete bruk
Går vi inn i faktagrunnlaget i begge disse to eksemplene, så ser vi at påstandene baserer seg på selektiv og slumsete bruk av tall. Ifølge Statistisk Sentralbyrå har andelen barn som går i barnehage økt fra 90 til 90,2 prosent fra 2013 til 2014. Utdanningsdirektoratets tall viser at antallet barn som går i norske barnehager har ligget stabilt i sjiktet 286–287 000 i årene 2012, 2013 og 2014. Det er altså ikke dekning for å si at antallet barnehageplasser reelt sett har gått verken opp eller ned i denne perioden.
Den undersøkelsen Støre refererte til, viste seg ikke å handle om at skoleledere må si opp folk, men om hvilken oppfatning skolelederne har av den økonomiske situasjonen de siste tre årene. Det var ikke Utdanningsforbundet som laget denne undersøkelsen, slik Erna Solberg hevdet, men målebyrået Respons Analyse, på oppdrag fra Utdanningsforbundet. Og det var heller ikke slik at skolelederne ble spurt om dette også i 2011 og 2013, slik hun sa. Derimot gjorde Norgesbarometeret en undersøkelse for Utdanningsforbundet i 2011 blant ordførere og rådmenn. I 2013 gjorde imidlertid Utdanningsforbundet undersøkelsen selv, da med egne tillitsvalgte som respondenter.
Ønsket om å overbevise
Alle og enhver av oss har trolig opplevd i diskusjoner med andre at vi underbygger egne argumenter med passende tall som vi erindrer å ha et eller annet sted fra. Denne erindringsmetoden innebærer ofte at tallene blir for selektive, unøyaktige og misvisende. Dels fordi vi husker feil og dels fordi ønsket om å overbevise og vinne debatten blir i overkant stort.
Dette er høyst menneskelig. Og politikere er også mennesker. Mennesker som ønsker å få fram forskjeller mellom eget parti og andres partier slik at velgerne skal forstå. Dette er politiske debatter til for, og politiske debatter er det avgjørende at vi har i vårt demokrati.
Bør være gode forbilder
Men politikerne bør gå foran som gode forbilder for å skape en ytrings- og debattkultur som er god. Kanskje «vinner» en politiker en debatt fordi hun kunne slå i bordet med et misvisende tall som satte motstanderen i retorisk trøbbel der og da. Dette kan sikkert virke fristende, men på sikt taper både hun, debattdeltakerne og vi som fulgte debatten, fordi faktagrunnlaget ikke var riktig, vi ble lurt og debatten havnet på et galt spor.
Husket feil
Jeg vil dog skille mellom hva som er ubevisst unøyaktig tallbruk og hva som er bevisst. I tilfellet Støre vs. Solberg virket tallslumsingen å komme som et produkt av at ingen av dem helt husket. Støre trodde undersøkelsen handlet om å si opp lærere, mens Solberg trodde Utdanningsforbundet hadde laget undersøkelsen og at forbundet hadde gjort noe tilsvarende tidligere.
Likevel er det dog noe påfallende at begge tror akkurat det som passer dem best i diskusjonen. Derfor kunne Støre godt spart seg for å trekke det fram, for han virket åpenbart usikker på om han husket rett. Og Solberg kunne spart seg for å si det hun trodde. Debatten hadde ikke tapt seg noe på det, tvert imot.
Bevisst triksing
I tilfellet Tajik vs. Røe Isaksen virker Tajiks talltriksing derimot mer bevisst. Hun vet nok godt at antallet barnehageplasser ikke er redusert med 7000, men lager et kunstig regnestykke for å konstruere en forskjell som ikke finnes. Det blir for dumt. Det er derfor betimelig av Røe Isaksen å peke på denne misvisende triksingen, men han kunne i sin tur spart seg for å hevde at det vil skapes 3400 nye plasser i 2016 – det vet vi ingen ting om.
Innrøm feil!
Politikerne bør huske på en ting: Velgere i dag synes ofte at flere politikere fra ulike partier har gode poeng. Ofte har velgerne to, tre, fire forskjellige partier som de vurderer som gode kandidater å stemme på – det som valgforskere kaller partisett. Derfor går det godt an for politikerne innimellom å si til sin motstander at «det var et godt argument». Eller «dette er vi enige om». Eller «jeg husker ikke nøyaktig det tallet». I våre dager er det ingen svakhet å innrømme det. Dessverre hører vi det altfor sjelden fordi politikerne er for konfliktstyrt. Det taper alle på.
Vi bør sjekke
Men det fine er at vi kan gjøre noe med det. Både journalister og vi andre kan faktasjekke gjennom enkle nettsøk, vi kan være kritiske og vi kan oppfordre politikerne til å være mer redelige.
Skal vi prøve?
Svein Tore Marthinsen blogger om valg og velgere her.
