Det er tid for ettertanke.
Jeg tror ikke det hersker noen som helst tvil om at det er Juan Herreros pussige, originale, smale, høye, knekte museumsbygg som førte til at Oslos politikere i dag sitter og skuler på hverandre.
Det er hans forslag til et nytt Munchmuseum som har fått politikere til å forlate sine opprinnelige standpunkter, skifte side, skape nye allianser og til slutt forkaste hele prosjektet. Det er hans forslag som har fått Oslos innbyggere til å forbruke lørdagskveldene til å krangle om arkitektur.
Å henge opp Munch i et høyhus
Profilerte Høyre-folk har okket seg over sitt eget parti som har heiet frem en «vanvittig arkitektur». Ja, partiet turte knapt å argumentere for Lambda i valgkampen i fjor. Kulturtopper skrev lange innlegg om det idiotiske i å henge opp Munch i et høyhus.
Det var en Bjørvika-jury, med Nasjonalmuseets Audun Eckhoff i spissen, som avgjorde arkitektkonkurransen. De gjorde som Biennalen i Venezia og valgte Juan Herreros.
I etterpåklokskapens navn har flere av juryens medlemmer innsett at de burde forstått at det kom til å bli bråk av dette valget. Og grunnen til at de burde forstått, det var det totalt fremmedaktige med Lambda. Et bygg så annerledes enn man tenker seg at et museum skal være.
Burde opplært politikerne
Selvsagt skulle juryen forstått det med en gang. De skulle hatt en strategi, lagt en plan. De skulle gått ut og forklart sin begeistring.
Forklart hvordan det går an å ha skjøre bilder i et hus som ser ut som et glasshus. Forklart hvordan man beveger seg med rulletrapper mellom etasjene, hvordan kunsten skulle sikres mot brann og vann. De skulle antent andre arkitekter. De skulle antent og opplært politikerne.
Vendte tommelen opp
Mange, og særlig arkitekter, kan ofte være snørrhovne og mene at man ikke skal trenge å forklare et hus. Men av og til trenger man det. Av og til, ja, faktisk ganske ofte, er kunnskap en utmerket ting.
Det var det som skjedde med Munchmuseets egne fagfolk. Det var da de møtte arkitekten og forsto hva han hadde tenkt og hvordan han kunne tilpasse bygget til deres helt spesifikke og innsiktsfulle krav, at de vendte tommelen opp. Nå er disse dialogene, mellom arkitekten og de ansatte ved museet, en av begrunnelsene for at Juan Herreros er valgt ut til å bli presentert på Arkitekturbiennalen i Venezia.
Landets kjærlighetsforhold til operabygget
Noen bør ta tak i spørsmålet om hvordan man skal diskutere arkitektur. Ofte hever arkitekter seg høyt over vanlige folk. De irettesetter oss når vi sier at noe er stygt, noe er pent. Men utfordringen sendes med dette tilbake til arkitektene:
– Hvordan formidle?
– Hvordan skape innsiktsfull debatt om arkitektur?
– Hvordan forklare et bygg?
I dag løftes Operaen fram som svaret på alles lengsel etter god arkitektur. I dag tror vi endatil at vi bare trengte et blikk på Snøhettas tegninger til ny opera, så omfavnet vi det og trykket det til våre bryst. Men slik var det ikke.
Landets kjærlighetsforhold til operabygget tok ikke av før det sto ferdig. Jeg spurte Snøhettas Kjetil Trædal Thorsen om det engang; om man med sikkerhet kan si at et bygg kommer til å få hjerter til å banke?
– Nei, svarte han.
– Det vet man aldri. Man vet det ikke før bygget står der. Og ofte ikke engang da.
Og bare så det er sagt, denne debatten handler om arkitektur, ikke om beliggenhet. Den samme debatten kan godt komme opp igjen, hvis det nå, etter høstens debatt i Oslo kommune, blir utlyst ny arkitekturkonkurranse om et nytt Munchmuseum, og denne gang på Tøyen.
