Denne replikken er et svar til Norsk Redaktørforenings leder Arne Jensens kronikk «Kildejegerne inn bakveien» (17. februar).
I kjølvannet av dommen mot tidligere advokat Sigurd Klomsæt har representanter for pressen tatt til ordet for at politiet, som ledd i etterforskingen av saken, krenket pressens kildevern, og at kildevernet må styrkes. I tillegg til Arne Jensens kronikk på NRK Ytring, har man for eksempel Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum blogg «Teleovervåket NRK-reportere» 13. februar.
Ingen «kildejakt»
Begge innleggene fremstiller etterforskingen av Klomsæt som en jakt på pressens kilder, og er lite opptatt av det faktum at den tidligere advokaten, ifølge Borgarting lagmannsrett, har begått en handling av en så alvorlig og skadelig karakter at den må anses straffbar.
Reglene om taushetsplikt for advokater, og politiets mulighet til å pålegge taushetsplikt om straffesaksdokumenter, som Klomsæt er dømt for å ha krenket, er viktige både for å beskytte politiets mulighet til å oppklare straffbare handlinger og personvernet til ofre og andre som uforskyldt blir involvert i en politietterforsking. Etterforskingen av Klomsæt er altså ingen «kildejakt» men håndhevelse av regler som beskytter både enkeltpersoner og vårt rettssystem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kilder og journalister er vernet
Pressens kildevern er viktig. I motsetning til det de to innleggene gir inntrykk av, har straffeprosessloven derfor regler som beskytter kildevernet i straffesaker. Ingen av disse synes å være brutt i Klomsæt-saken. At Klomsæt hadde omfattende kontakt med journalister rett etter at kontoret hans hadde mottatt de taushetsbelagte dokumentene, er avdekket ved innhenting av hans egne teledata. Mistenktes teledata innhentes regelmessig i straffesaker av et visst alvor, det anses som noe en mistenkt må tåle, selv om det skulle avdekke at han har hatt kontakt med journalister.
Derimot er det ingen journalister som er «teleovervåket» i denne saken. Kontroll med journalisters egen telefonbruk er nemlig underlagt strengere vilkår, fordi det også kan avsløre en rekke andre kilder som er uten relevans for den aktuelle etterforskingen. Gjennom slike regler har Stortinget balansert hensynet til pressens kildevern mot behovet for å oppklare straffbare handlinger. At de to journalistene er uenig med Stortinget, er forståelig ut fra deres ståsted. Da er det imidlertid Stortinget de bør angripe, og ikke politiet.
Etterforskingsforbud er uegnet
Jensen etterlyser et «etterforskingsforbud for medienes kilder» altså et forbud mot etterforsking av brudd på taushetsplikten der lovbryteren har overlatt informasjonen til pressen. Dette forslaget er avvist av lovgiver flere ganger, med god grunn. Det vil for eksempel kunne innebære amnesti for personer som bryter taushetsplikt for å sverte personer de misliker ved hjelp av media eller selger sensitive data om kjente personer eller saker som får stor oppmerksomhet. Et eksempel på et tilfelle som ville kunne omfattes av et slikt amnesti er en sak fra 2008, der en politimann blant annet var tiltalt for å ha lekket informasjon om at Ari Behn var tatt i trafikkontroll. Muligheten til å straffe denne type lekkasjer er avgjørende for å trygge folks tillit til politiet.
Etterforskingsforbud kunne kanskje hatt noe for seg dersom pressen bare brukte informasjon formidlet ved brudd på taushetsplikten i saker av stor samfunnsmessig betydning, men det er dessverre ikke tilfellet. Derimot kan det være grunn til å vurdere om det bør gjelde et eksplisitt unntak fra straffebestemmelsene om taushetsplikt, for personer som varsler pressen om forhold av stor samfunnsmessig betydning, bygget over samme lest som bestemmelsen om varslere i arbeidsmiljøloven. Dette vil verne de beskyttelsesverdige kildene, samtidig som de viktige hensynene bak reglene om taushetsplikt ivaretas.
Replikkforfatter Ingvild Bruce har ikke hatt befatning med denne aktuelle saken.
