I regjeringens melding til Stortinget om den såkalte Samhandlingsreformen heter det at det må «etableres rammebetingelser som gir de enkelte virksomhetene motivasjon til å samarbeide og til å levere tjenester i samsvar med målene i helse- og omsorgspolitikken».
Ved første lesning virker dette både faglig og etisk etterestrebelsesverdig. Ser man på de faktiske samhandlingsmønstrene som er i ferd med å etablere seg, må man imidlertid spørre: Har man nok en gang har fått en reform som setter økonomisk innsparing eller inntjening foran pasienters liv og helse?
Negative konsekvenser
En fersk internmelding fra rådmannen i en norsk kommune tyder på det. Melding, som er lekket (i en sladdet versjon der steds- og institusjonsnavn ikke framgår, red.anm) og sendt til en rekke personer, viser med all tydelighet hvordan økonomiske incentiver bygges inn som en motiverende og disiplinerende faktor i samhandlingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Og at det får negative konsekvenser.
En del av finansieringen av helseforetakene går via kommunene. Det vil si at kommunen betaler helseforetaket for sykehusinnleggelse av pasienter fra denne kommunen. I en ideell verden vil dermed kommunen sitte igjen med mer penger om de «optimaliserer» sin virksomhet og ikke legger inn så mange av sine pleie- og sykehjemspasienter på sykehus.
En pervertering av etikken
I en ikke-ideell verden derimot, vil virksomhetslederen i kommunehelsetjenesten (eksempelvis en leder av et sykehjem) oppleve et press om å innfri sin resultatavtale, som sier at antallet innleggelser på sykehus skal reduseres med et bestemt måltall – 15 prosent i den aktuelle saken.
Man trenger ikke være spåkone for å forstå at det blir fristende for kommunene å spørre om det vil lønne seg å legge pasienten inn på sykehus. Og ikke så fristende å spørre om det er medisinsk nødvendig å gjøre det.
En sykehjemsleder kan lett betrakte det som en del av arbeidskontrakten sin å sørge for så få sykehusinnleggelser som mulig. Da hindrer han at kommunen taper inntekter.
En slik tenkning og praksis representerer – for å si det forsiktig – en pervertering av helsetjenestens etiske forpliktelser overfor den enkelte pasient.
Rene ord for pengene
Dessverre tyder den ferske internmeldingen på at en slik tenkning og praksis allerede er i full blomst. I brevet, som har overskriften «Grad av måloppnåelse knyttet til innleggelse i sykehus fra virksomhetene», heter det nemlig:
«Hei, dere har som mål i resultatavtalene en reduksjon i antallet innleggelser i sykehus fra deres virksomheter på 15% målt i innleggelser i forhold til 2012… Etter tre måneder viser de tallene jeg har mottatt at det var tre av virksomhetene som ved utgangen av februar 2013 hadde rød farge (var et stykke fra måloppnåelse, red.anm), ved utgangen av mars 4, 2 hadde gul farge (var nær måloppnåelse. red.anm), mens tre har grønn farge som i både januar og februar [hadde oppnådd målene, red.anm). Dette innebærer at skal vi nå målene må de kommende månedene for enkelte av virksomhetene ha en sterk fallende kurve.»
Dette er rene ord for pengene. Eller rettere sagt: dette er rene pengeord, og viser hva som kan skje når økonomiske incentiver legges inn som motivasjonsfaktor i helsetjenesten: Da er det ikke lenger pasienters medisinske ve og vel og omsorgsbehov som får prioritet, men kommunenes eller helseforetakenes økonomi.
Er dette greit, Støre og Erna?
Dette er en samhandlingspraksis jeg håper selv helseministeren er villig til å innrømme ikke er i samsvar med grunnverdiene i en offentlig helsetjeneste. Og hva sier en tidligere kommunalminister og kommende statsminister til en slik praksis?
Er det for Høyre greit at norske kommuner trikser med pasienters liv og helse for å nå økonomiske måltall?
Til sist: Når samhandlingsreformen praktiseres på denne måten, hvordan vil da en samvittighetsfull leder av et sykehjem som ikke «klarer» å redusere innleggelsene bli belønnet? Med anklager om illojalitet? Med beskyldninger om inkompetanse? Med tap av bonus? Med redusert lønnsøkning? Med oppsigelse?
Fagpersoner som har utvist etisk ansvar nok til å stå i mot slike disiplineringsforsøk burde i anstendighetens navn bli skjenket en kongelig fortjenestemedalje av edleste metall.
