Ungdomspolitikken er på mange måter en evig politisk balansekunst. På den ene siden er det et ungdomspartis rolle, ja jeg vil nesten si plikt, å hele tiden utfordre politisk konsensus og bringe nye ideer inn i debatten. Samtidig skal et ungdomsparti være moderpartiets viktigste supportergjeng og dets mest årvåkne vaktbikkje. Ofte dreier det seg om saker der vi mener at moderpartiet går for sakte frem, eller burde gå enda lenger, og noen ganger dreier det seg også om saker der vi mener at moderpartiet er på feil spor.
I løpet av de ni månedene jeg har vært leder i Unge Høyre har vi for eksempel tatt til orde for større skatteletter og tøffere tiltak i arbeidspolitikken. Vi har bedt om en mer liberal friskolelov og etterlyst fortgang i arbeidet med søndagsåpne butikker. Og vi har uttrykt offentlig uenighet med Høyre i flere saker, som kontantstøtte og tiggeforbud.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Klare grenser
En av sakene Unge Høyre i lang tid har kjempet for på vikende front internt i partiet, er personvernet. I takt med den teknologiske utviklingen har vi vært opptatt av at politikerne må sette klare grenser for hvor mye informasjon myndighetene skal få om innbyggerne, når teknologien ikke lenger gir oss disse grensene av seg selv.
Det er ikke mange år siden vi hadde en debatt om datalagringsdirektivet i Norge. Den debatten illustrerte at Høyre og Arbeiderpartiet har en evne til å hente frem det verste i hverandre i personvernsaker.
LES OGSÅ:
«Kamp mot vindmøller»
Unge Høyre tapte, som kjent, kampen mot datalagringsdirektivet internt i Høyre, men ble reddet av EU-domstolen da de erklærte direktivet for ugyldig. Nå finnes ikke datalagringsdirektivet lenger, men det er neppe siste gang vi diskuterer datalagring i Høyre. Innen den tid håper jeg Høyre har kommet inn på et nytt spor, men jeg er stygt redd for at det kan bli en «kamp mot vindmøller» neste gang.
I personvernets disfavør
For det siste tiåret har samfunnet allerede beveget seg mange skritt i personvernets disfavør. I 2004 hadde vi eksempelvis en debatt i Høyre om hvorvidt vi skulle tillate telefon- og romavlytting. Unge Høyre var den gang mot dette, fordi vi var bekymret for at det skulle gi betydelige mengder overskuddsinformasjon som kunne bli gjenstand for misbruk.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Nå ser vi at denne frykten var høyst reell. Slik overskuddsinformasjon er ikke bare blitt gyldig som bevis i straffesaker, men vi ser at bruken av slik informasjon er utstrakt også i småsaker.
LES OGSÅ:
Informasjon fra telefonen
Denne utfordringen kommer ikke til å bli mindre, med mindre Stortinget tør å stadfeste noen klare begrensninger for innsamlingen av og bruken av slik informasjon. Hver dag produserer vi mennesker en større mengde informasjon enn vi gjorde fra sivilisasjonens fødsel og fram til år 2000. Hele døgnet sender telefonene våre ut lokasjonsdata. Telefonoperatøren min kan med en nøyaktighet på noen få meter finne ut hvor jeg beveger meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden, hvem jeg har kommunisert med i løpet av dagen og hvor jeg var da jeg gjorde det.
Vi ser en skummel tendens i samfunnet vårt der vi går fra konkret og begrunnet overvåking til generell og vilkårlig masseregistrering og innsamling av informasjon. Samtidig ser vi at det alltid er fare for at informasjon som hentes inn i ett øyemed, plutselig kan brukes til alle mulige andre formål i neste omgang.
LES OGSÅ: – Det er inga skam å snu, Erna
Behovet for «slark»
Dette er en bølge Høyre bør svømme mot, ikke flyte med. Høyre trenger å slå fast noen tydelige prinsipper for kommende debatter om dette. Vi må si kategorisk nei til generell og vilkårlig masseinnsamling av persondata. I tillegg bør Høyre slå fast at tilgangen til bruk av overskuddsinformasjon allerede har gått for langt.
I den anledning skal jeg gjøre noe jeg ikke ofte gjør, og det er å skryte av en SV-er. For jeg synes SVs nestleder Bård Vegar Solhjell er blant dem som har uttrykt dette best. Da debatten om datalagringsdirektivet (DLD) pågikk, begrunnet Solhjell SVs motstand med at det må være rom for litt «slark» i samfunnet.
«Slark er et tegn på frihet. Den potetgullposen du ikke bør spise, forbikjøringen du ikke skulle tatt, innleveringen du jukset på. Eller direkte knyttet til DLD – e-posten du ikke skulle sendt, stedet du ikke skulle vært en natt. (…) Det må ikke bare være rom for det perfekte liv, det må være rom for slarket også,» uttalte Solhjell.
Hos konservative med en anelse historiekunnskap bør det rykke litt i ryggmargen når det må en sosialist til for å forklare oss behovet for et personlig frirom man kan utfolde seg i, uten hele tiden å måtte se seg over skuldrene.
