Søndag 27. april ble Karol Wojtyla (Johannes Paul II) erklært som helgen i Den katolske kirke. I den anledning blir hans store popularitet og evne til å fornye Den katolske kirke trukket frem. Wojtylas språkkunnskaper og utstrakte reisevirksomhet er også fremhevet. Selv sto jeg i 1989 som 11 åring pyntet og viftende med flagg da Wojtyla landet i Tromsø. «Hele» byen var på Stortorget for å ta imot ham. Vi var overveldet: Tenk at paven kom så langt nord som til Tromsø! En offisielt kledd mann tok flagget mitt og gav meg en medaljong med Vatikanets trykk på.
LES OGSÅ: Kanonisering av to paver
I møte med denne siden av Wojtylas virke er det viktig å ikke kun forbli i den offisielle retorikken og et forskjønnende språk. Som pave sto Wojtyla for noen av de mest reaksjonære standpunktene som har ridd kristenheten i det 20. århundre. Dette gjelder særlig synet på kvinners reproduktive rettigheter, kvinners prestetjeneste i Den katolske kirke, homofili og den latinamerikanske frigjøringsteologien.
Feilet i synet på kvinners menneskerettigheter
I synet på kvinners rettigheter kan en førstegangsleser av Wojtylas tekster bli slått av hans hyllest av kvinner. I Letters to Women tar han et oppgjør med fortidens kvinneundertrykkende holdninger – også i Den katolske kirken: «For this I am truly sorry» sier han selvransakende. Videre fremhever han kvinners uvurderlige rolle på alle områder.
Men på tross av denne selvkritikken feiler Wojtyla i synet på kvinners menneskerettigheter. For videre i teksten fremkommer det at kvinner og menn ifølge ham ikke er likestilte: relasjonen mellom kvinner og men er ikke en relasjon mellom to individer med like rettigheter og natur, men komplementær. Han skriver: «Womanhood expresses the «human» as much as a manhood does, but in a different and complimentary ways». Ifølge komplimentaritetsideologien er kvinner og menn ifølge naturen tiltenkt forskjellige oppgaver i familie og samfunn. Og i praksis er det de religiøse autoritetene (som paven) som innehar retten til å bestemme innholdet i disse forskjellige oppgavene. For eksempel at ingen kvinne kan bli katolsk prest eller pave.
Trosset råd om prevensjon
Konsekvensen av denne forskjelligheten blir synlig i spørsmålet om kvinners og menns autonomi og rett til å bestemme over egen kropp. Tydeligst kommer dette frem i Wojtylas holdning til prevensjon. Her videreførte han Giovanni Montinis (Paul VI) restriktive syn på prevensjon, på tross av at en kommisjon i forkant, bestående av katolske leke og lærde, anbefalte en endring.
Likevel valgte Wojtyla å fastholde synet på prevensjon (eksempelvis kondom og p-pille) som i strid med katolsk lære. Forbudet mot å gi kvinner tilgang på trygg og tilgjengelig abort er en konsekvens av dette. Norad-rapporten Lobbying for faith and family (7/2013) dokumenterer hvordan slike standpunkter får konsekvenser langt utover en manns personlige syn: I allianse med konservative evanglikalske kristne og konservative muslimer bruker Vatikanet sin innflytelse i FN-organer til å for å drive lobbyvirksomhet for begrense kvinners reproduktive rettigheter.
Derfor er det grunn til å spørre de etterlatte etter kvinner som har dødd i utrygge aborter hva de mener om folkemengdens hyllest av Wojtyla. Spør mennesker som har fått AIDS som resultat av partners manglende kondombruk, om de mener at en mann som ikke helhjertet gikk inn for kondom, er en helgen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Jesus var fremmed for persondyrking
Wojtylas regjeringstid som leder for Den katolske kirke faller også samme med den perioden i tid hvor det har blitt avslørt at det ble begått overgrep mot barn ved katolske institusjoner. På slutten av sitt liv ba han om unnskyldning for dette. Dette tar likevel ikke bort det faktum at Wojtyla satt som øverste ansvarlig leder for en organisasjon som lot det utvikle seg en kultur der dette kunne skje, og i begynnelsen dekket over overgrepene.
Progressive stemmer i Den katolske kirke ble på ulikt vis motarbeidet under Wojtylas tid: Frigjøringsteologer som Leonardo Boff ble forsøkt brakt til taushet.
På tross av Wojtylas syn på kvinner, finnes undergrunnsbevegelsen Roman Catholic Woman Priests. Disse ordinerer kvinner til katolske prester og biskoper i håp om at dette kan skape presedens for kirken som helhet. For disse stemmene er Wojtyla neppe noen helgen.
I kjølvannet av kritikken av Wojtylas er det viktig å tilføye: paven i Roma er ikke identisk med katolsk tro og spiritualitet. Hvor mye paven betyr for den enkelte katolikk er svært varierende. Selv gikk jeg på katolsk skole et år under Wojtylas tid som pave. Forkynnelsen var preget av jordnær kristendom. Jeg kan ikke huske at hans navn eller Vatikanet ble nevnt en eneste gang.
Mange lar seg fascinere av pompen og prakten i helgenkåring. Men pavekonseptet og helgenkåring av en pave er et uttrykk for en persondyrkelse som kristendommens grunnlegger, Jesus, var fremmed for. Tvert imot rettet Jesus fokuset bort fra seg selv og mot Gud og de menneskene han møtte.
