Leelah, eller Joshua, var en amerikansk transseksuell med ønske om å gå fra gutt til jente. 28. desember 2014 tok hun sitt eget liv. Hun ble 17 år. Hun ønsket ikke å leve lenger fordi hun opplevde at foreldrene, som var kristne og tilhørte en menighet, ikke støttet henne og mente hun var «feil».
Jeg er så heldig å fortsatt ha alle mine tre barn i live. Jeg liker å tro at jeg er en tolerant forelder som støtter barna mine uansett valg. For 17 år siden var jeg lykkelig trebarnsmor til to gutter og en etterlengtet jente. I dag er jeg fortsatt en lykkelig mor, men til tre gutter.
LES: «Alicia fant seg selv som Alex»
Mennesket er det samme
Vår yngste, Alex, er i ferd med å bli den han ønsker å være, en gutt i en guttekropp. Den tekniske delen av denne endringsprosessen er ikke så vanskelig, den går fremover med sine steg. Det som er utfordrende, er å takle omverdenens reaksjon på at man ønsker å bli det kjønnet man føler seg som. Mennesket Alex er det samme i dag som den gang han var 3, 10 eller 12 år. Fasaden har bare et annet uttrykk.
For meg som forelder er oppgaven å henge med, skaffe meg kunnskap, stille spørsmål og støtte. Noen ganger stoppe opp og stille spørsmålene ingen tør å sette ord på av ulike grunner.
Tøff vei
«Blondegardinhelvete» var et begrep jeg stiftet bekjentskap med for en tid tilbake. Jeg ble litt forundret over å møte en så direkte formulering av hvordan vedkommende oppfattet en del av miljøet rundt seg. Dette uttrykket fikk meg til å tenke på hva som skjuler seg bak fasaden. Hva gjør fordommer med oss?
Alex har hatt en tøff vei, med mange opplevelser han og vi skulle ha vært foruten. Åpenhet har vært noe Alex har valgt hele veien, også når vi har forsøkt å bremse. Han sier selv at han fant ut at skulle han overleve, måtte han gi informasjon til omverdenen slik at de i mindre grad skulle lage historier om hva som skjedde med han. Alex valgte å gi informasjonen ut fra fakta han fant på nettet og gjøre det upersonlig. Nå har han valgt å være med i en radiodokumentar og bli mer personlig. «Jeg er klar over at jeg tar en sjanse når jeg er åpen og personlig om dette temaet og at jeg kan få både positive og negative reaksjoner,» sier han.
FØLG: Ytring på Twitter
Vil bli sett
Min erfaring med helsetjenester og skolen som system er delte. Alex og vi har vært heldige og møtt enkeltmennesker i systemene som har sett og hørt oss. Den eneste medisinen mot fortvilelse, håpløshet og resignasjon er at noen ser deg. Det er i alle fall et viktig første steg. Vi må tørre åpenhet. Dette gjelder også innenfor skole og helsetjenester. Hvis du hver dag bruker all energi på å holde fasaden og er livredd for at noen skal oppdage hvem du egentlig er, blir du syk. Ungdom som skader seg selv, roper ofte om hjelp. De vil bli sett, hørt og tatt på alvor.
Vi har blitt møtt med ulike holdninger og tilnærminger fra systemene. Noen oppleves som ekstra belastende. Vi har opplevd at når kritiske hendelser på skolen har oppstått, skulle det ikke snakkes om. Vi har opplevd at pedagoger foreslår å etablere «jentegrupper» som løsning for Alex. Vi har blitt møtt med at det er best å ikke snakke om det som er vanskelig, om vi vil ha behandling. Vi har blitt møtt med at hvis en selv mangler ord, finnes det ingen andre former for kommunikasjon i møte med terapeuter. Vi har blitt møtt med at forebygging ikke er så viktig og at det er ikke nødvendig med oppfølging om man ikke ønsker.
Terapi og oppfølging
Til det siste først. Jeg har vært så heldig at jeg har fått treffe andre som har vært i samme situasjon som Alex. Jeg har fått muligheten til å stille alle dumme spørsmål og fått svar på alt fra kunnskap om samfunnets reaksjoner til sex. En jeg snakket med trakk spesielt frem dette med oppfølging i helsesystemet med forebyggende samtaler. Dette hadde han valgt bort, noe han angret på i dag. Både som forebygging, terapi og styrking på veien. Han snakket også om at pårørende, både venner og familie, burde involveres i prosessene med å bli den man må og ønsker å være.
I terapirommet tenker jeg at man må tørre mer. Mulig det er mine nordnorske røtter, men i mange tilfeller og i trygge omgivelser, tenker jeg det er viktig å sette ord på det som er vanskelig. I tillegg mener jeg at man må møte hvert menneske der det er.
SE OGSÅ: P3-dokumentaren «Mann uten penis»
LES MER: «Rett til selvbestemt kjønn!»
Negativt selvbilde
En del pasienter som kommer inn i terapirommet har ikke mulighet til å sette ord på hva som er vanskelig. Det finnes mange måter å kommunisere på, som man i større grad må ta i bruk for å kommunisere med pasientene. Opplevelsen for pasienten kan fort bli at «jeg duger ikke som pasient fordi jeg ikke kan benytte meg av de formene for terapi som denne terapeuten benytter». Tilbakemeldingen fra terapeuten blir da: «Jeg kan ikke hjelpe deg». Resultatet for pasienten kan fort bli et mer negativt selvbilde enn da terapitimen startet.
Jeg skulle ønske skolen var et sted der ungdommer kunne lære på den måten som passet best for dem. At de kunne få utfordringer på det nivået de er, oppleve mestring og bli sett for den de er. Enkeltlærere sørget for at Alex opplevde noe av dette, ikke skolen som system. Jeg vet ikke om det er viktig å ha en «fasade» for skolene som fremstiller dem som gode uansett hvordan livet på innsiden av skolebygget er. Jeg savner å bli tatt på alvor som forelder og at opplæringen blir gitt på en måte som gjør at eleven kan få en positiv opplevelse av skolen. En ide er å bruke øyne og ører mer enn munn, lytte til barn, ungdom og foreldre mer enn til sine egne «fasade»-råd.
Alle fasader trenger å skrapes litt i. Blondegardinene henger også i mine vinduer, jeg lar de av og til henge på utsiden. Da skjer det noe med sikten.
