I innlegget «Vi trenger ikke bare de helt voksne» forsøker tidligere barne-tv-onkel og barneombud Trond-Viggo Torgersen tilsynelatende å slå et slag for ungdommens stemme i samfunnet. Han spør hvordan ungdommen skal nå fram til de voksne, som var unge i en helt annen tid. Det er imidlertid vanskelig å forstå hva Torgersen mener er problemet og hva han egentlig ønsker å oppnå.
Kategoriske, svevende og klisjefylte beskrivelser av «ungdommen nå til dags» vitner også om økende distanse til den aldersgruppen han mener å tale på vegne av.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det har skjedd en del siden sist
Torgersen tar æren for å ha gitt ungdom en stemme for første gang for 30 år siden. Men det ser ikke ut som han har fått med seg at det har skjedd en del siden det.
Det er i dag et langt større mediemangfold, flere kanaler og flere som slipper til som talspersoner enn før. Si;D i Aftenposten og BTbatt i Bergens Tidende er et gode eksempler på at ungdom får slippe til.
Torgersen avslører sin manglende kontakt med «ungdommenes verden» når han skriver at «de unge gjemmer seg på mer lukkede sosiale medier». For de fleste ungdommer handler tilstedeværelse på sosiale medier tvert imot om å vise seg frem, ha sosial omgang med andre og delta i offentlige debatter. Og det finnes en rekke eksempler på at de tradisjonelle mediene henter saker fra de sosiale mediene.
Dobbeltmoral
Torgersens innlegg mangler konkrete forslag til tiltak som kan bøte på ungdoms manglende innflytelse i samfunnet. Dette så vi allerede i desember 2011, da NOU-en kjent som «Ungdommens maktutredning» ble lagt frem. Utvalget, som ble ledet av Torgersen, hadde fått i mandat å se på hvilke tiltak som kunne øke ungdoms innflytelse over samfunnsutviklingen i Norge. Utvalget konkluderte med at valgkanalen er den viktigste kanalen for innflytelse i samfunnet. Samtidig var utvalget splittet i spørsmålet om å innføre stemmerett for 16-åringer.
Stemmerett for 16-åringer ville gitt alle ungdommer i aldersgruppen reell innflytelse i det norske demokratiet, og som i tillegg ville tvunget politikerne til å forholde seg til denne aldersgruppens behov og preferanser. Torgersen var et av utvalgsmedlemmene som stemte mot.
Det er fascinerende å se hvordan han nå forsøker å fremstå som den fremste forkjemperen for ungdomsinnflytelse, samtidig som han aktivt stemte mot det viktigste tiltaket som kan gi ungdom reell makt, når han selv har fått en maktposisjon som utvalgsleder.
LES OGSÅ: Den norske angsten for elitar
Den «ekte» ungdommen
I en debatt på NRK2 om Ungdommens maktutredning hevdet Torgersen at barne- og ungdomsorganisasjoner kun snakker på vegne av et smalt elitistisk sjikt av ungdommen. Engasjert ungdom er visst ikke «ekte nok» for Torgersen (selv om denne gruppen utgjør en halv million norske barn og unge).
Torgersen etterlyser stemmene til «de vanlige ungdommene», må komme fram. Men hvem er egentlig de «vanlige» ungdommene han etterlyser? På den ene siden vil han ha frem «de som er skikkelig midt på treet», på den andre siden trenger vi ungdom med «kreativ grensesprenging og sterkt pågangsmot (…) De kloke.»
Hvem som faller utenfor og innenfor alle Torgersens kategorier er i beste fall særs uklart.
Ung representasjon
At et bredt spekter av stemmer blant ungdom bør høres, er åpenbart, akkurat som man bør forsøke å få fram et bredere spekter av stemmer fra hele befolkningen. Men å mene at engasjert og aktiv ungdom ikke skal kunne være meningsberettiget på vegne av ungdom bare fordi de er engasjerte, blir meningsløst. Det er i alle fall mange kloke, grensesprengende ungdom med pågangsmot å finne i norske barne- og ungdomsorganisasjoner, og de er like «ekte» som andre ungdommer.
Vi vil gjerne utfordre Torgersen på følgende: Når hele det norske demokratiet er fundert på prinsippet om representasjon, hvorfor skal ikke det også gjelde for ungdom? Hvem vil vel ønske seg at vi skal begynne å grave fram «vanlige voksne» uten dokumentert kunnskap, engasjement eller erfaring fra politikk eller organisasjonsliv til å tale på vegne av oss på Stortinget, i kommunestyret eller andre offentlige råd og utvalg? Og hvis vi ikke ønsker en slik ordning for voksne, hvorfor skal vi da ønske at ungdom uten relevant kunnskap eller erfaring skal representere «ungdommen»?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hva kan gjøres?
Torgersen lurer på hvordan de unge kan nå ut, men har ingen egne konkrete forslag til svar. Vi har noen:
- Innfør stemmerett for 16-åringer
- Sørg for at det finnes representative organer med reelle medvirkningsmuligheter for barn og unge på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå
Trond-Viggo Torgersen har hatt mange viktige stillinger knyttet til barn og unge opp gjennom årene. Men han har aldri blitt valgt av barn og unge til å representere dem og tale deres sak. Ungdom kan tenke sjæl, og de kan dermed også representere seg selv.
