Kveldens dokumentar på NRK, «Oppgjørets time», viser hvordan handel med klimakvoter ikke fungerer slik det var tenkt. Utgangspunktet var at rike land, som Norge, skulle hjelpe utviklingsland til å heve levestandarden gjennom kvotekjøp – uten de samme store klimagassutslippene vi har hatt.
Skadelig for klimaet
Dessverre har altfor mange kvoteprosjekter svært tvilsom miljøeffekt. Vi øker våre klimagassutslipp ved å betale for prosjekter som ville blitt gjennomført uansett. Når slike prosjekter innlemmes i kvotesystemet, gir de andre en rett til å forurense. Resultatet blir da økte utslipp som skader klimaet.
Flere prosjekter har kanskje gitt reduserte klimautslipp, men samtidig ført til store miljø- og helseskader for lokalbefolkningen. Andre prosjekt legger beslag på store landområder, landområder som ellers kunne vært brukt til å produsere mat. På toppen av dette kommer prosjekter som drives av selskap som planter skog et sted for å binde CO2, men hugger ned regnskogen andre steder.
LES OGSÅ: –5 grader varmere jord betyr ragnarok
Vage krav
I 15 år har vi arbeidet med å få kvotesystemet til å fungere. Nå er det på tide med en tenkepause. Norge har altfor generelle og vage krav til hvilke kvoter vi ønsker å kjøpe. Vi følger kravene som utvikles innen FN, men dessverre er dette regelverket altfor svakt. Naturvernforbundet krever at regjeringen stanser alle kjøp av klimakvoter fra utviklingsland inntil vi har på plass et system som ivaretar miljø- og menneskerettighetene.
LES: Tøff innspurt i Doha
Kravene FN har satt til klimakvotene, er ikke strenge nok. En ny rapport bestilt av FN anslår at over halvparten av alle kvotene fra utviklingsland frem til 2020 kan stamme fra prosjekter som ville blitt gjennomført, selv uten støtte. Dette gjelder i hovedsak prosjekter fra vann- og vindkraftverk i Kina og India. Om lag en fjerdedel av Norges kvotekjøp kommer fra kinesisk vindkraft.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Pengene går til forurensing
Disse prosjektene kan være gode, men i stedet for å kutte utslippene, bidrar de til å øke dem når rike land kan øke sine utslipp tilsvarende. FN tillater også, gjennom salg av klimakvoter, at kullkraftverk bygges mer effektivt enn det ellers ville vært mulighet til. På den måten vil penger som egentlig skulle gått til utvikling av miljøvennlig energi, gå til utbygging av nye kullkraftverk som vil stå og forurense i flere tiår fremover. Norge har heldigvis sagt nei til kjøp av kvoter fra kullkraftverk, men tillater samtidig flere andre tvilsomme kvotekjøp.
LES OGSÅ:Vi er i ferd med å gjøre jorda varmere
En rekke norske bedrifter er en del av EUs kvotesystem for klimagasser. EU har utviklet egne regler for hvilke kvoter bedriftene kan kjøpe. For eksempel har EU forbudt bedriftene å kjøpe kvoter fra skogprosjekter, da det er store utfordringer knyttet til beregning av utslippsreduksjoner fra slike prosjekter. Fra nyttår vil også kvoter fra klimatiltak innen produksjon av kjølegasser, som brukes i kjøleskap og airconditionanlegg, forbys. Dette betyr at norske bedrifter ikke kan kjøpe slike kvoter, men det er ingenting som hindrer den norske stat i å gjøre det.
Støtt prosjekter med miljøeffekt
Norge må stille klare krav til hvilke prosjekter vi kjøper klimakvoter fra. For det første er det viktig at vi velger å støtte prosjekter med faktisk miljøeffekt, da dette er viktig i seg selv. For det andre vil det være et viktig signal til kvotemarkedet om at kun gode prosjekter kan få solgt sine klimakvoter. For det tredje vil strenge miljøkrav være et viktig signal overfor andre rike land, slik at de også stiller strengere krav til hvilke kvoter de kjøper.
Samtidig som vi kan gjøre miljøeffekten av kvotesystemet bedre ved å stille strengere krav, må vi også tørre å ta den store debatten: Er klimakvoter den beste måten å sikre miljøvennlig utvikling i fattige land på?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Rett til å forurense?
Rike land som Norge bærer mesteparten av ansvaret for å ha skapt klimaproblemet, og har både en moralsk og juridisk forpliktelse til å hjelpe utviklingslandene. Spørsmålet er ikke om vi bør bidra. Spørsmålet er om vi skal kreve retten til å fortsette vår egen skyhøye forurensning i retur for disse pengene.
Det er fullt mulig å bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland på andre måter enn gjennom kvotehandel. Norges bidrag til bevaring av regnskog i Brasil og Indonesia skjer helt uten handel med kvoter – og ingen rett til å forurense.
Tenke større
Vi må komme oss bort fra Finansdepartementets «enten-eller»-logikk, til et «både-og». Klimaproblemene er for store til at vi kan sette utslippsreduksjoner i Norge opp mot utslippskutt i fattige land – vi trenger å øke innsatsen begge steder.
Kvotesystemet kan bli bedre med strengere krav til hvilke prosjekter vi kjøper kvoter fra. Men vi må også tenke større enn dagens kvotehandel, som til tross for snart femten års erfaring, fortsatt ikke har vokst av seg barnesykdommene.
Første del av «Oppgjørets time», en dokumentar i to deler av Erling Borgen, vises på NRK1 i kveld kl.21.30. Den kan også ses i nett-TV her.
